Sommerens musikalske nitroglyserin i 2009 bar navnet «Under The Pavement -The Beach», og ble fremstilt av fire svenske fyrer fra Umeå i Sverige. Fire fyrer som under navnet Deportees får hjerte til å pumpe så store mengder blod at svimmelheten og den påfølgende lykkerusen gir meg tilbake troen på musikkens magiske kraft.

Deportees’ kjærlighetserklæring ble knapt nok nevnt i norsk presse da den landet og led således samme skjebne som mange andre musikalske godbiter.

På «Under The Pavement – The Beach» blander Deportees pop og soul på en så utsøkt måte at tankene ganske kjapt går til Dexys Midnight Runners, som mye takket sine eksentriske og smått geniale frontfigur, Kevin Rowland, la verden for sine føtter med singelen «Come On Eileen» og albumet «Too-Rye-Ay» i 1982. På falsettrysaren «Will You Talk (If I Listen)» viser Deportees at de, som svært mange andre svenske band, trolig har minst ett Dexys-album i hylla.

At mannen med de høye helene, populært kalt Prince, også har sådd et frø eller to i unge guttesinn med adresse Umeå, er uproblematisk så lenge de samme guttene har plukket fra øverste hylle når de har latt seg inspirere av 80-tallshelten. Når «Under The Pavement – The Beach» også sender tankene til det som i mine ører var et av 2006 beste album, The Sleepy Jacksons’ «Personality», pushes selvfølgelig lykkefølelsen til uante høyder.

Knallåter som foran nevnte «Will You Talk (If I Listen)», «When They Come», «Tell It To Me Like You Told It To Them» og «Back To Nature» fortjener med andre ord langt flere lyttere i vårt langstrakte land.

Sammen med Thåstöms «Kärlek är för dom», Florence Valentins «Spring Rocco» og Olle Ljungströms «Sju», var «Under The Pavement – The Beach» blant de beste skivene som triller mot oss fra nabolandet for ti år siden.

I sju år ventet jeg på Olle Ljungströms «Sju». Sju år som ble brukt til å spille de gamle platene hans i filler. Olle er nemlig en av Sveriges best bevarte skatter. Noe album som «Världens räddaste man», «Det stora kalaset», «En apa som liknar dig» og låter som «Hjärta, lust & smärta», «Nitroglycerin», «Som man bäddar», «Jag & min far», «Kaffe & en cigarett», «Sthlm,sthlm» og «Nu är det jag som är kung», er usedvanlig gode eksempler på.

Jeg kunne med letthet nevnt minst 20 låter til som gang på gang har forvandlet hverdagene mine til en fest. For Ljungström evne til å parre merksnodige, intelligente, ironiske og morsomme tekster med iørefallende og listige melodier, er sjelden vare uansett hvor man befinner seg i verden.

«Sju» trenger litt tid. Det skranglete og tidvis demopregede lydbildet åpner opp låtene på en helt spesiell måte. Låter som «Forsökskanin», «En förgiftad man», «Svensk stål», «Jag äger något du inte har», «Blända livet» og «Upphöra» er langt over gjennomsnittet. De to førstnevnte er, mye takker være tekster der glede, sorg og humor blandes på elegant vis, veldig, veldig «Olleljungströmske».

Flere av Ljungströms utgivelser er ofte preget av et tidvis lekent, åpent og velprodusert lydlandskap. På «Sju», produsert av Torsten Larsson (The Soundtrack of Our Lives), er det fargerike og veldreide byttet ut med en nedstrippet produksjon som sender tanker til Ljungströms første skiver, og platene han ga ut med Reeperbahn. Nå og da tenker jeg også på Velvet Underground og Thåström.

Dette er et grep som på skranglete vis både sjarmerer og forfører. Av og til får man nesten følelsen av å sitte ved siden av bandet i et lite skur på en åker langt pokker i vold. Noe som står bra til tekstene som trolig bærer i seg mye av Ljungströms egne livserfaringer. «Sju» er et modig album som viste at Olle Ljungström var tilbake igjen for fullt.

Florence Valentins «Spring Ricco» er en herlig kombinasjonen av fengende låter, sjarmerende vokal, stilige instrumenter og en smart (og litt slentrende) produksjon. Front-front-front-figur Love Antell viser også at han er en samfunnsengasjert fyr med vett nok til å lage engasjerende og oppegående tekster i en tid der «She Loves You» fremstår som et politisk manifest. Noe låter som «Bilen brinner», «Såld är såld», «8 & 5» og «Du kommer gå långt» er med på å understreke.

«Spring Rocco» låter litt som om Håkan Hellström møter The Clash og Dexys Midnight Runners på Konsum en sval ettermiddag på jakt etter en Troika eller to. Det er ingen tvil om at Love Antell bruker både hjerte og hjerne når han kaster seg hodestups inn i sitt musikalske univers. Et univers som bobler over energi, pågangsmot og deilige, deilige melodilinjer.

Etter å ha hørt «Kärlek är för dom» sønder og sammen kjentes det som om Thåström hadde  funnet hjem. Den musikalsk nerven som med rå kraft trenger gjennom hud og hår, fikk meg nå og da til å gispe etter pusten. De monotone og skrikende lydkulissene var så rett på sak at jeg nesten ble redd.

Om du trer på deg øretelefonen, skrur opp volumet og hører på «Linnèa», «Som tåg av längtan», «Axel Landquists park» og «Tilbaks till Trehörnsgatan», vil du skjønne hva jeg mener.

Musikken er ganske enkelt skummelt bra. Noe nerven og tilstedeværelsen i Thåströms stemme gang på gang er med på å understreke.

«Kort BIOGRAFI med litet testamente» er en perfekt åpning som setter stemningen umiddelbart. En stemning som bygger videre på «Skebokvarnsv. 209», samtidig som produksjonen er utvidet med skumle klanger og en romfølelse som skriker etter luft. «Kärlek är för dom, dom som har tur» synger Thåström innpakket i et lydbilde som får meg til tenke på betong og vaktmester Gorgon.

«Kärlek är för dom» er et dokument fra en mann som befinner seg midtveis i livet, en mann som søker både bakover og fremover på tidsaksen etter svarene på de store eksistensielle spørsmålene vi alle før eller siden frontkolliderer med.

Tekstlinjene er fylt med vemod, sorg, anger og smerte. Det føles nesten som om Thåström nå og da setter seg i skriftestolen på jakt etter en blanding av tilgivelse og selvinnsikt.

«Långtbort» og «Över sundet» er så hudløst vakre at de knapt er til å holde ut. Sistnevnte er en av Thåströms beste låter noensinne, og bekrefter at han er unik som både låtskriver og sanger.

Med seg på plata har Thåström kompis og våpendrager Pelle Ossler som ett år tidligere ga ut, «Ett brus». Et album som har så mange likhetstrekk med «Kärlek är för dom» at du ganske enkelt må skaffe deg det også.

Jag släcker ner rummen rundtomkring här ett för ett
Min elektricitet är snart slut och jag er rädd
För jag ska också långt bort
Långt, långt, långtbort
(«Långtbort»)