Plateanmeldelse: GospelbeacH – «Let It Burn» (album)
Det er mye å si om dette albumet. Av sentimentale, musikalske og begeistringsmessige grunner. Vi skal prøve å fatte oss i relativ korthet, selv om alle disse tingene er noe som ligger nært til hjertet og den popmusiske magefølelsen hos oss i Popklikk.
GospelbeacH er et rockeorkester fra California. De har tre plater med særdeles melodisk og solbrent country-rock i bagasjen. Frontmann Brent Rademaker er kjent fra Beachwood Sparks og som sidekick til bror Darren i solskinnspop-bandet The Tyde. Med seg har Brent et knippe meget habile folk.
Viktigst av disse har vært Neal Casal. Og her må vi rett og slett stoppe litt opp. Casal var en ettertraktet session-musiker og liveband-medlem, kjent blant annet fra Chris Robinson Brotherhood og Ryan Adams and the Cardinals. Han var også med på The Tydes siste plate.
Tidligere i år gikk Casal tragisk bort i selvmord. Med det har et rått gitartalent gått tapt. Noe av det siste Casal spilte inn er nettopp «Let It Burn». Og for en fin plate det har blitt. Casals gnistrende gitarspill er overalt på de ti låtene og de førti minuttene Gospelbeach har gitt oss denne gangen.
«Let It Burn» er godt plantet i americanasjangeren med røtter tilbake til 70-tallsrocken, fylt med fint porsjonerte doser steel-gitar, tangenter og syng-med-refrenger. Vi kommer ikke utenom å nevne Tom Petty and the Heartbreakers. Rademakers vokal svinger av og til i den retningen (hør bare på «Good Kid»!), og flere av låtene har et sånt deilig Heartbreakers-stuk (hør bare på «Nothing Ever Changes»!), ikke minst når vi kjenner varmen fra det fine tangentspillet som kjennetegnet deres sound.
Produksjonen er luftig og varm: egnet til å svøpe oss inn i i disse kalde høstdagene eller gi oss et friskt pust når sola endelig varmer igjen. Du skjønner med andre ord tegninga. «Let It Burn» gir oss retro-vibber, men kjennes også aktuell, ikke minst fordi Rademaker har evnen til å skrive enkle hverdagshistorier med gjenkjennelsesverdi.
En av platas styrker er miksen mellom klassiske treminutters poprock-låter som «Dark Angel», «I’m So High» og «Unswung», og de mer utflytende innslagene som «Fighter» og «Let It Burn» der Casals «kosmiske» gitarspill får skinne.
Det er med andre ord et sørgelig bakteppe for «Let It Burn». Bandets medlemmer er tydelig preget av Casals bortgang, med stadig pågående hyllester i sosiale medier. Det ser samtidig ut til at flammen vil fortsette å brenne og at GospelbeacH vil gi oss livsbejaende musikk også i årene som kommer.
