Tekst: Tormod Reiersen
«Looks Like Rain» var første plate ut blant albumene som nå kalles «An American Trilogy». Navnet kommer fra hans mest kjente låt, satt sammen av Newbury og seinere sunget av Elvis Presley. I denne artikkelen tar jeg for meg de tre albumene i «An American Trilogy», av mange regnet som hans aller beste plater. Selv er jeg svak for mye annet i hans produksjon også.
Mickey Newbury – «Looks Like Rain» (1969)
«Mickey Newbury is an artist in the old sense of the word» heter det i Kris Kristoffersens liner notes til albumet «Looks Like Rain». Den samme Kristoffersen påstår at han må være den personen i universet som har hørt albumet flest ganger. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at vi snakker om et mesterverk av dimensjoner. Albumet er det første der Mickey Newbury hadde kontroll på produksjonen. Med «Looks Like Rain» var Mickey tidlig ute med å lage et album som en helhet og ikke bare enkeltstående låter. Mellom sangene hører vi regn, torden, tog og vind, og alt dette bidrar til å gi lytteren en stemning som varer gjennom hele albumet.
Albumet innledes med fine «Write A Song» som glir sømløst over i den overjordisk flotte «Angeline».
«Yesterdays newspaper forcast/ No rain for today /Yesterdays news was old news/ The skies are all grey»
—
«There I turned to her gently /And said, «Hun, just look, Its Spring» /Knowing outside the window The Winter looked for Angeline.»
Som den gode Kris Kristofferson har uttalt: De tilsynelatende enkle tekstene kan ta deg i retning langt utover det som kan forstås. Slik er det med mange av tekstene på «Looks Like Rain». Jeg opplever dette som vemodig, trist, med noen doser humor. Men først og fremst er det vakkert.
Tenk å lage en slik tittel på en sang: «She Even Woke Me Up to Say Goodbye». Smatt på ordene og føl hva sangen kan handle om. Igjen en klassiker. Kvinner kan være sympatiske. De sier til og med i fra når de gjør det slutt:
«Babys packed her soft things and shes left me/I just know she didn’t mean to make me cry/ It’s not her heart, Lord it’s her mind/ She didn’t mean to be unkind/ Why she even woke me up to say goodbye.»
Neste sang på albumet er titulert «I Don’t Think Much About Her No More», men er nok bedre kjent som «Poison Red Berries». Johhny Cash uttalte en gang at dette var en av de flotteste sangene han kjente til, og Johnny visste hva han pratet om. Hvor utrolig det enn kan høres ut så når ikke Johnnys versjon helt opp til Mickeys, og det sier ikke så lite om hvor flott Mickeys versjon er. Igjen er det denne ulykkelige kjærligheten:
«I really didn’t suppose that I’d never forget her/And you know it took such a long time/ But I don’t think much about her no more/ Seldom if ever does she cross my mind/ Yesterday’s gone it’s better forgotten/ It’s like a poison red berry that clings to the mind.»
«T. Total Tommy» avslutter side 1 og av mange omtalt som en potensiell hit. Det bryr jeg meg ikke så mye om, men jeg registrerer at den har en litt lettere stemning enn de øvrige låtene på plata. For når side 2 åpner er vi i gang igjen. «33rd of August» er nok en innertier. Sangen har i noen versjoner en finuerlig omskrivning av sangen Angelines’ strofe «Yesterday’s newspaper forecast no rain for today». Her fortsetter den: «Yesterday’s news was old news so I throw it away.» Videre:
«Though the demons danced and sang their songs within my fevered brain/ Not all my god-like thoughts Lord, were defiled.»
Jeg har ikke tenkt å bruke mange ordene på «The Baby in My Lady Gets the Blues» og «Looks Like Baby’s Gone». Men de er selvsagt fine de også. Noen ord må jeg imidlertid bruke på «San Franciso Mable Joy». På mange måter er denne sangen Mickeys signaturlåt.
Mickey Newbury blir av mange regnet for å være folk eller country. Ikke at det betyr så mye, men jeg tror dette har mye sammenheng med musikere som han inspirerte. For meg er Mickey en egen sjanger. Men når det kommer til «San Francisco Mable Joy» synes jeg «folk» er en grei merkelapp. Denne sangen har uttallige artister spilt inn. Det er forresten noe som slår meg når jeg søker opp tekstene til sangene på dette albumet: Det er ikke Mickey Newburys navn som dukker opp, men flere av de mange artistene som har spilt inn sangene hans. Men tilbake til «San Francisco Mabel Joy». Denne erketriste sangen med en poesi og bokstavrim som gir pur nytelse:
«Stunned and shaken someone said: Son, she don’t live here no more/ She left this house four years today/ They say she’s lookin’ for Some Georgia farm boy.»
Mickey Newbury: «Frisco Mabel Joy» (1971)
Jeg føler ofte at jeg kommer til kort når jeg skal beskrive hvorfor musikk berører meg. Dette albumet er umulig å yte rettferdighet ved hjelp av ord. Sett på plata og finn ut hvor bra den er selv! På dette albumet får vi alt fra forsiktig gitarklimpring til storslåtte strykerarrangementer.
Det er ingen overdrivelse å påstå at åpningslåta, «An American Trilogy», har stjålet mye av oppmerksomheten fra de andre blinkskuddene på albumet. Denne trilogien var satt sammen av «Dixie», «Battle Hymn of the Republic» og «All My Trials», med andre ord sanger som ikke var skrevet av Mickey Newbury.
Hans arrangement ble imidlertid spilt inn av Elvis og avsluttet mang en Elvis-konsert på syttitallet, noe Mickey selv hadde et ambivalent forhold til: «Elvis recording a song you wrote would make you rich. Elvis recording one you arranged just made you the guy that arranged that song»… «It was probably detrimental, more than a help…It was not indicative of what i really do» (sitater hentet fra Uncut May 2011).
Verket ble urfremført av Mickey på Bitter End West og ble til relativt spontant. Han la frem ideen for klubbens eier som ikke var overbegeistret. «Dixie» hadde nemlig skapt store kontroverser i USA i nær fortid blant den fargede befolkningen, da den ble påstått å være et symbol for sørstatenes seindrektighet mht. likestilling mellom etniske grupper. Mickey gjorde imidlertid et viktig grep: «Dixie» ble fremført som en ballade, ikke en seiersmarsj.
Det skal ha vært en svært intens stemning da Mickey fremførte trilogien. Oppmerksomheten var spesielt rettet mot den svarte bluessangeren Odetta Holmes som var i salen. Stemningen lettet da alle kunne se at Odetta var rørt til tårer over måten trilogien ble fremført på. Mickey karakteriserte denne kvelden som «The most electrifying experience I ever had in music» i følge Newbury-biografien skrevet av Joe Ziemer.
«Frisco Mabel Joe» er imidlertid så mye mer enn «An American Trilogy». Sang nummer to, «How Many Times (Must the Piper Be Paid For His Song)», var tidligere utgitt på «Harlequin Melodies» på RCA. Her får den imidlertid den innpakningen denne flotte sangen fortjener:
«The tears in her eyes / As she quietly cries / Then she turns and she walks / Back to me / How many times must the Piper / Be paid for his song.»
Etter et intrumentalt mellomspill følger en ny Newbury-klassiker: «The Future’s Not What It Used to Be». Her som i andre sanger, peker Mickey på at kona Susan ble hans redning. Sangen fikk fornyet liv da Mickey igjen spilte den inn på albumet «Lulled By the Moonlight» der han hadde lagt til 25 år med livserfaring.
«I found some fast easy women and some hard drinkin’ men/ Swore I would drown all the sorrow in me/ Oh I once had a lot but the future is not what it used to be/ Oh the years they went by and I went steadily down-hill/ Until I had no place left to go/ Made all the missions by mornin’/ And then I made the dives every night/ Until I made a Wreck of my body and my soul/ And then I met this lady/ In time she made me forget/ Her love set me free/ I once loved you alot/ But the future is just not what it used to be.»
Jeg betrakter «Mobile Blues» som et fint og helt nødvendig hvileskjær før en ny knallåt trer frem: «Frisco Depot». Denne smått desperate, men akk så vakre sangen står nemlig frem som den aller flotteste på dette albumet. Men tro ikke at det er slutt med dette:
«You’re Not My Sweet Baby» tar lytteren med på stadig nye utflukter og det er bare å holde pusten. «I Remember the Good» åpner med et sukk – og flere ganger kan man fornemme at Mickey er på gråten. Men jeg blir nær glad av å høre dette. Jeg tror det var Sondre Bratland som uttalte at den dypeste gleden har en eim av blått – av melankoli – i seg. Han sa derimot intet om at den også har et snev eller to av desperasjon i seg.
Nå må vi heller ikke glemme – noe jeg alt for ofte gjør – «Swiss Cottage Place». Denne beskjedne perlen som er plassert helt mot slutten slik at den risikerer å gli ubemerket forbi med sin forsiktige gitarklimpring. Men ikke la den unnslippe: Igjen handler temaet om å bli forlatt av kvinnen man elsker. Det blir tomt etter dem, men Mickey er en mester i å la kvinnen dra uten at bitterhet retter seg mot henne, jf. «She Even Woke Me Up to Say Goodbye og I Remember the Good»:
«Slippin’ my coat from my shoulders/ I said: «Hun it may get cold in Saint Lou/ And the look in here eyes turned suddenly sad/ When she knew that I knew what she’d do.»
Albumet avsluttes med tidligere utgitte «How I Love Them Old Song». Et stilbrudd, men kanskje vi trengte en litt raskere takt og en noe lettere tekst på tampen?
Mickey Newbury: «Heaven Help The Child (1973)
«Heaven Help the Child» er det siste blant Mickey Newburys tre album innspilt i studioet Cinderella Sound.
Og magien fortsetter. En nydelig gitar og påfølgende nynning tar oss frem til tittellåten – som er blitt karakterisert som en generasjonssaga. Førsteverset omhandler Paris i tyveårene, noe som har fått Will Oldham til å uttale: «…though I don’t support the romance of the lives of Hemningway and Fitzgerald …». Utover i sangen blir det mindre romantisk, og bomullsproduksjon og krigføring bringes inn – krigføringen trolig foranledighet av Vietnamnkrigen – før sangen avsluttes med et vers av Auld Long Sayne.
Sangens styrke har vist seg vanskelig å gjenskape av andre artister, og dette er en av de Newbury-sangene som sjelden fremføres av andre. Nyere Newbury-versjoner er i mine ører heller ikke i stand til å utfordre versjonen her som den ultimate. Den nakne fremføringen på «Live at Montezuma Hall» (1974) er dog i nærheten.
De tre sangene som følger er alle tidligere innspilt på RCA. Den første av dem, «Good Morning Dear», er som så ofte ellers en trist og vakker oppbruddssang. Sangen innledes med strofen som er en gjenganger på Newburys tidlige 70-tallsplater: «Yesterdays newspaper forecast no rain for today». Men regnværet kommer, og Mickey spør seg:
«Where the night any sweeter /The morning any cooler when she was there?»
Svaret ser definitivt ut til å være “ja”. Dette er en sang som gjemte seg litt bort bak mektige «Heaven Help the Child» de første gangene jeg hørte albumet. Men den er neppe særlig svakere. Nydelig! Tittelen på neste låt, «Sunshine», lover jo godt for vår mann. Men neida. Solskinn – du finner kanskje vinduet mitt, men du finner ikke meg.
«Sweet Memories» er neste bauta ut. Jeg tror aldri jeg ville være i stand til å like slike sanger før jeg ble kjent med Mickey Newburys verden. Det må nemlig innrømmes at den opplevdes ganske svulstig før den snek seg inn under huden på meg. «Why You been Gone So Long» får opp tempoet. Fin sak, men mangler nerven fra de foregående sangene. Den skal imidlertid være den nest mest innspilte av Mickeys sanger.
«Cortelia Clark» kommer høyt oppe på lista over mine favoritter blant Mickey Newburys sanger. Sangen omhandler en blind gatesanger som vant Grammy i 1966. Cortelia Clark, som ble en venn av Mickey, mistet livet i en eksplosjon da han skulle fylle parafin på en tank. Cortelia fikk en begravelse uten venner og bekjente, og da Mickey leste om hans død og begravelse i en lokalavis skrev han denne sangen. Vakrere hyllest har vel ingen fått:
«I read it in a week old paper/ No one made it to his wake / Or laid a single flower at his feet / He was just a blind old beggar people said / But Lord I’ll wager / He will not be beggin’ on your streets.»
….
«Save a street in glory Lord for Cortelia Clark.»
«Song For Susan» er en nydelig sang til kona som ble hos ham helt frem til hans død 29 år seinere:
«She tenderly turns and she runs her soft hand through my hair / I never doubt one moment how much she .»
Avslutningslåten er «San Francisco Mabel Joy» – denne klassikeren vi ble presentert for allerede på albumet «Looks Like Rain». Det knytter seg noe uenighet til om disse versjonene er like. I en anmeldelse av boksen «An American Trilogy» blir versjonen på «Heaven Help The Child» omtalt som sintere av musikkmagasinet Uncut.
På den annen side mener Newbury-biograf Joe Ziemer at det er identiske versjoner bortsett fra at introen på «Looks Like Rain» er lengre. Ziemer peker på at gjenbruken av denne versjonen er en intern spøk som blant annet spiller på at sangen ikke var inkludert på albumet med omtrent samme navn, «Frisco Mable Joy». Jeg hører ikke forskjell og støtter derfor Ziemer, men er mer enn mottakelig for synspunkter.
Lytt til de tre albumene som utgjør «An American Trilogy», og vit at det finnes mye bra på de andre albumene hans også!
(Artikkelen er basert på flere innlegg på sosiale medier).
