I år er det 32 år siden Cornelis Vreeswijk gikk bort.
Den nederlandsk-svenske trubaduren, komponisten og poeten ble ved inngangen til årtusenet kåret til «Århundrets beste svenske rockeartist» av tabloiden Aftonbladet. Avisen medgikk at Cornelis aldri hadde spilt rock, men hans blues, folkemusikk og rockete attityde holdt mer enn nok til å plassere ham på toppen av listen.
Kanskje var det takk for sist til Vreeswijk. Han sørget nemlig for at den svenske tidningen måtte forvalte arven etter ham i en stiftelse sammen med erkefiende nr. 1, Expressen. Artisten hadde en gjeld på 600.000 kroner da han forsvant og hadde satt opp et testamente som slo fast at begge tabloidene skulle sitte sammen i stiftelsesstyret.
Sannsynligvis var det for å plage dem, slik de hadde plaget ham i alle år. Uansett har det siden 1988 vært deres privilgium å plukke svenske artister som er verdige nok til å motta «Cornelisprisen».
Cornelis Vreeswijk sørget for at alle fremtidige musikkinntekter ble plassert i stiftelsen «Cornelis Vreeswijks Minne». Fem år etter hans død var gjelden nedbetalt, og ti år etter var stiftelsen god for 7,5 millioner svenske kroner.
Karrièren til Cornelis Vreeswijk minnet mye om en svinelang tur med berg og dalbane i takt med hans privatliv. Han var på høyden på 70-tallet og fikk et kraftig oppsving rett før bortgangen i 1987.
I perioden fram til 1987 var stjernestatusen drukket opp. Fra 1977 spilte han inn 17 plater på 14 forskjellige plateselskap i fem forskjellige land. Det gamle publikumet ble uinteressert, og Vreeswijk måtte nøye seg med å opptre på mindre steder, hvis han i hele tatt fikk spillejobber.
Da han ble booket til Roskilde-festivalen var det noe han helst ville ha overstått så fort som mulig, ifølge sønnen Jack. I stedet ble han møtt av tusenvis av ungdommer som sang låtene hans av full hals.
Jeg var en av dem. Jeg husker veldig godt ett av mine klareste mål for min andre Roskilde-festival som 22-åring: Den svenske visekongen Cornelis. Da jeg kom inn i «Blue tent» i Roskilde var det som å dra tilbake i tid, til radioens storhetstid. Den middelaldrende trubaduren gikk opp på scenen og satte seg ned med sin gitar. Publikum ble så gira og strømmet til i så store mengder at konserten måtte avbrytes underveis.
Det måtte en Joakim Thåström-konsert på samme festival knapt 20 år etter for å minne meg på hvor stemningsfull og sterk Cornelis-konserten hadde vært. Mye er blitt sagt om svensker, men allsang er noe de behersker til fulle. Det mest imponerende var at de kunne absolutt alle tekstene, både i samkvem med Cornelis og Joakim.
Det gikk kun fire måneder fra Roskilde-opptredenen til Vreeswijk døde.
Det å foreta en tidsreise for å minnes Cornelis er et privilegium. Det minner meg ikke minst om alle de gangene jeg har tenkt på Oslo etter å ha hørt ham på radio fremføre denne sangen:
Det sjunger några ungar på Karl Johan
dom låter starka och fina som bara ungar kan
själv e jag bakom lås och bom på mitt hotell
en kväll bak barrikaden en vanlig kväll
Över mitt huvud svävar en kolsvart gam
i rummet bredvid mitt sjunger en tokig dam.
och jag är trött och tveksam men deras sång är gla’
om inga ungar funnes så slutar ja’
(«Turistens klagan»)
Cornelis Vreeswijk var en stor og betydningsfull svenske, selv om han aldri ble svensk statsborger. Og han slapp unna med det meste. Enten det var å betale skatt, synge feil eller ikke synge i det hele tatt. Her er til slutt en liten historie fra våre danske venner:
«Han gik på scenen og prøvede at gå i gang, men det var, som om han faldt i søvn ned mod mikrofonen. Han prøvede forgæves at klimte lidt. Prøvede nogle forskellige ting, der ikke virkede. Så fik han endelig mikrofonen hen til munden, og så sagde han: »Paus!«… Så gik han ud og kom ikke tilbage. Men folk tog det pænt. Det var jo Cornelis Vreeswijk. Han havde lov. Åbenbart.» («Cornelis’ danske fodspor» av Kim Flyvbjerg i Berlingske Tidende)
