Plateanmeldelse: The Whiffs – «Another Whiff» (album)
All killers, no fillers! Dette punk-etoset tenker jeg på her jeg sitter og lytter til «AnotherWhiff» for hundre-og-ørtende gang siden den kom ut rett før jul. Det er unektelig ikke veldig markedssmart å gi ut plate andre uka i desember. Jeg mener, da kommer du garantert ikke med i årsoppsummeringer og spillelister.
Det kan tenkes at gutta bak Kansas City-bandet The Whiffs rett og slett ikke bryr seg. De driver med sitt, spiller mye live og har med «Another Whiff» to utgivelser under beltet det siste året. Og takk for det, for dette er en type livsbejaende rock’n roll og powerpop vi trenger mer av. Det burde nesten ha vært skrevet ut på blå resept så grå som denne vinteren har vært.
For hvis jeg nevner fjorten låter, 33 minutter, tre låtskrivere og vokalister, skingrende gitarer, syng-med refrenger og smekkfullt av referanser til band og et sound som får oss powerpop-entusiaster opp av stolen, da er du kanskje med?
The Whiffs gir oss rett-på-sak powerpop i et ganske så lo-fi og skittent lydbilde. Alt holdes sammen av en særdeles engasjert gjeng som spiller energisk og synger og korer som om det er siste gang de gjør det. Men, i motsetning til pop-punk av dusinvare-sorten, så varierer The Whiffs såpass at vi i Popklikk ikke går lei.
For, hør bare på powerpop-bomben «Shakin All Over» som innleder plata på forbilledlig 70-tallsvis. «Hey Little Anne» er en praktfull Beatlesque snutt på snaue 90 sekunder som oppsummerer den fantastiske energien i 60-tallets pop’n roll, smekkfull med sirlig koring og et eneste langt refreng av en låt.
«Please Be True» kanaliserer en engasjert Tom Petty og harmonisjefene The Byrds kan vi kanskje si, også her er koringen og refrenget av den særdeles fengende sorten. «My Vision ofLove» skingrer av gårde med en skitten gitarsolo og raspete vokal. Da har jeg nevnt fire av de fem første låtene og jeg er solgt!
«Dream About Judy» er nok Popklikks favorittlåt så langt. En av de beste powerpop-låtene på denne siden av 2000-tallet! Den er i grunnen en slags oppsummering av platas sterke sider i en og samme låt. «I Don’t Wanna Know» sender tankene i retning av 90-tallsindie i det innledende gitarsporet, mens «Throw It Away» er den typen sang som vi nok må gi Big Star «skylden» for. OK, det samme er vel kanskje tilfellet for kjærlighets-«balladen» «She» og ikke minst den åpenbare hyllesten til Big Stars Thirteen i «Seventeen».
«How Could You», «On the Boulevard» og «Now I Know» er sentrale låter på platas andre halvdel, den første en klassiske powerpop’er med halvskurrete gitarer og den der koringen (igjen!), mens de to andre er mer insisterende rockere med ekko av Paul Westerberg og amerikansk pop med punk-attityde fra 80-tallet.
Når den avsluttende jingle-jangle–låta «Please Come Home» ebber ut, så sier jeg bare «please, en gang til!». Dette kommer til å bli en av 2020s mest spilte plater i den yngre delen av Popklikk-redaksjonen, det er helt sikkert. Ok, det ble kanskje litt referansetungt dette, men ta det som et tegn på entusiasme i møtet med en skikkelig klassisk powerpop-plate av sorten vi dessverre ikke hører så ofte lenger. Så, ta en lytt og kom gjerne med dine referanser i møtet med denne nydelige plata!
