Et tids-reise eldorado for lokale morris-dansere. Neppe noe for algorytmiske pop-produsenter.
Nei, jeg kan ikke begynne med en polka. Vi kjører derfor i gang med Fairport Convention, og en supergøy versjon av en av Dylans demo-låter fra Woodstock. Men hva er dette? Jo, en spilleliste som med engasjert, men skjødesløs tilnærming til folk-rock og det ypperste fra innerste utkant, feirer inngangen til et nytt tiår. Alt til det beste for sinnets munterhet.
Her spares ikke på noen ting. Det er lov å bli euforisk når Richard Thompson plukker opp gitaren på «The Primrose». Det var en tid jeg gikk og ventet på neste skive han medvirket på; bare for å få høre LITT til. Og ikke nok med det! Vi tar med oss krumhorn, perkusjon og trekkspill, og reiser mot middelalderen. Et tidsreise-eldorado for lokale morris-dansere fra Nedre Høvik og Blommenholm. Det er ingenting å være redd for.
At Steeleye Span hadde turnert med Status Quo er hevet over enhver tvil på «All Around My Hat». Men hvor kom instrumental-partiet på «One Misty Moisty Morning» fra? Fairports Dave Pegg derimot, kom fra folkemusikken, i en bil som bare kunne svinge til venstre. Rick Kemp i Steeleye Span har en klarere rock-bass bakgrunn, samt et langvarig samarbeid med Michael Chapman. «I’m Sober Now» er et beroligende utsagn fra Chapman, som i mindre grad var kjent for sin edruelighet. Men er det ikke Mick Ronson, som spiller gitarsoloen?
«Mike Oldfield’s Single» kom etter at det amerikanske plateselskapet, uten særlig finesse eller suksess, hadde klippet til og gitt ut en kortversjon av debutalbumet. Mens opphavsmannen arbeider med oppfølgeren, prøver han å ordne opp, med en nyinnspilling av hovedtemaet fra «Tubular Bells». Alt blir bedre med obo.
Penguin Cafe Orchestra laget verdensmusikk fra en annen dimensjon, minimalistisk, festlig og vakkert. I samme dimensjon finner vi John Fahey. De første skivene trykket han opp selv. Fra «The Transfiguration of Blind Joe Death» beveger vi oss til Eddie Lang omtrent 60 år tidligere. Det er noe spesielt med den innspilte musikken fra tjuve- og tredvetallet – kanskje ble det aldri bedre?
Dette er sanger om grøftegraving, omreisende tivolier, en sjøglad frøken som verver seg til marinen, eller å bli frastjålet penger og klær – når du bare skulle ut å danse, og sigøynere som blir kalt ut i krigen, uten å høre hjemme noen steder. Dette er sanger med uklar opprinnelse. Det er også en arv med et eierskap gjennom felles fortelling.
Algorytmiske pop-produsenter og griske underholdnings-advokater vil aldri kunne skrive «Louie, Louie». Den har alltid svevet der ute et sted. Det er bare å strekke ut armen og hente den inn. Dette er musikkens vesen, og ikke «Danny Boy». Tradisjonelle «Londonderry Air» fikk tekst av en engelsk advokat som likte melodien. Han ga sangen to mulige navnevalg, slik at den, uten misforståelser, kunne synges av begge kjønn, og noen passe diffuse tekstlinjer, for usjenert framføring i rett lag. «The most irish of the irish songs» sier noen. «Danny Boy» spiller en sentral rolle i «Jeeves og sangens sang». Butleren likte den ikke, men advokaten ble nok søkkrik.
Shirley & Dolly Collins «Anthems in Eden» er kanskje mest for spesielt interesserte. Det er synd. Dette er en underlig moderne plate, som samtidig er eldgammel. Arrangementene er sjeldent oppfinnsomme og fullstendig tidløse. Nei, det er ingen grunn å vente. Så, med inspirasjon fra begynnelsen i Patanjalis Yoga Sutraer; Nå, Polka. Her fra «Strict Tempo», som Richard Thompson solgte i pausen under den første konserten i Oslo. Ja, jeg har et signert eksemplar av skiva. «I’ll sign anything, as long as you buy the album!», sa RT.
