Plateanmeldelse: Andy Shauf – «Neon Skyline» (album, 2020)

Et stillfarent folkpop-album skrevet som en konseptplate om et fiktivt utested, kan det funke da? Ja, det kan det åpenbart! Andy Shaufs nye «Neon Skyline» er blitt en fantastisk fin plate, som garantert kommer høyt på denne anmelderens årsbesteliste for 2020. Så bra er det altså, at vi drar fram store ord allerede i februar!

Andy Shauf er en av de der stille artistene som lager knallbra musikk, helt uten unødvendig staffasje. I intervjuer og live-settinger framstår Shauf som en særdeles sjenert type, men når han setter i gang og spiller, så er det en unnselig autoritet som trer fram. Han er en åpenbart skolert musiker, på «Neon Skyline» har han produsert og spilt alle instrumenter selv!

Det er ikke revolusjonerende det Shauf utfører, men det er noe med kombinasjonen av hans fine stemme, særegne kanadiske (?) diksjon og en utsøkt luftig produksjon som trekker meg inn i låtene i stadig større grad ettersom jeg låner øre til sangene hans. Stemningen på plata får meg til å tenke på Elliott Smith, Paul Simon og Jens Lekman, kanskje, med en sterk melankolsk åre pakket inn i råsterke melodier og arrangementer.

Konseptalbum, spør du nå? Ja, alle låtene på plata handler om et knippe personer som møtes i og rundt en bar med samme navn som tittelen på plata. Her møter fortelleren, kameraten Charlie, bartenderen Rose, venninnen Claire og eks-kjæresten Judy i ulike emosjonelle forfatninger. Det er helt klart melankolsk og hver tekst er som en liten novelle, med iørefallende litterære krumspring og slående detaljer: «Somewhere between drunkenness and chivalry / I hold the door open and let her pass through» er åpningen på singelen «Try Again». Shauf er et åpenbart teksttalent i tillegg til de musikalske evnene.

Åpningskuttet og tittellåta setter tonen, med en florlett produksjon der gitarer, spretten folkpop-bass, flytende trommer og Shaufs stemme flyter sømløst sammen. «Living Room» er den mest utypiske sangen, med en mer rytmisk jazz-popvibb og en helt fantastisk tekst om barn, voksne og tilstedeværelse fortalt gjennom barlivets lett beduggete briller.

«The Moon» er en akustisk perle med en særdeles smittende hook i refrenget hvor kvelden på baren drar ut i stadig mer intrikate relasjonelle spissfindigheter, mens allerede nevnte «TryAgain» er platas mest catchy låt og en åpenbar «hit» i en mer rettferdig verden!

Enkeltlåtene står fram på «Neon Skyline», men klisjeen om at dette er et album med stor A slår inn for fullt. Konseptet fungerer perfekt og følger opp Shaufs forrige plate «The Party» (ja, du skjønner sikkert tegninga her) på en overbevisende måte.

PS: sjekk også ut bandprosjektet Foxwarren som Shauf ga ut med noen barndomsvenner i fjor!