Plateanmeldelse: Justin Townes Earle – «Kids in the Street» (New West, album 2017)

Han er bare 38,  men du har følelsen av at han har vært her lenge allerede. Justin Townes Earle er altså sønnen til Steve, og oppkalt etter farens store forbilde, Townes van Zandt.

Justin Townes var knapt kommet i tenårene da han hadde skaffet seg de samme alvorlige problemene som red både faren og Townes, rusavhengighet.

Men Justin Townes klarte å komme seg ut av trøbbelet, slik faren klarte det. Nå har han laget plater i over 10 år, åtte fulllengdere i alt, og har etablert en karriere som er i ferd med å matche farens.

Debutalbumet, The Good Life, vakte berettiget oppsikt da det kom i 2008, noen av de senere utgivelsene har vært ujevne.

Nå kan det virke som far og sønn har snakket sammen, og bestemt seg for å lage plater på det nivået der de hører hjemme. Steve Earles, So you wannabe an Outlaw, er hans beste på mange år, og Justin Townes Earles Kids in the Street er kanskje hans aller beste.

Justin Townes har fått hjelp av produsenten Mike Mogis (Bright Eyes) og har laget et svært eklektisk album, der spekteret inneholder hardcore country, folk, rockabilly og  den superfengende popsangen «Maybe a Moment».

Selv om han maler seg ut over et brett lerret rent stilmessig, har Justin Townes funnet stemmen sin, en laidback autoritet som kler materialet. At han innimellom synger seg nærmere faren, er vel unngåelig.

Han lager moderne rockabilly av «Champagne Corolla», han spiller hardcore honkytonk, med glitrende pedal steel fra Paul Niehaus, på «What’s She Crying For» og «What’s Going Wrong», han gir nytt liv til bluesklassikeren «Stagolee» med «Same old Stagolee». Americanamusikk med egenart og historisk overblikk.

Kids in the Street er rett og slett den voksne Justin Townes Earles svennebrev.