I dag er det 45 år siden Led Zeppelin ga ut mektige “Physical Graffiti” (1975). Gratulerer så meget!

Tekst: Martin Johannessen

Jimmy Page er produsent og plata var deres første på eget selskap, Swan Song Records, som de hadde startet året før.

Plata er en miks av nye sanger og sanger som tidligere ikke hadde fått plass på de tre foregående platene. Innspillingene foregikk derfor mellom juli 1970 og desember 1974.

Å ha stor suksess, selge millioner av plater og turnere over hele verden skjer ikke uten dramatikk og at folk blir slitne. Det koster å være rockestjerne.

Innspelinga av “Physical Graffiti” begynte først i november 1973 i Headley Grange i East Hampshire. Der hadde de jo vært før med stort hell. De brukte Ronnie Lanes Mobile Studio. Ronnie Lane fra Faces kjøpte utstyret i 1972. Dette var derfor en av de tidligste utgavene av mobile opptaksfasiliteter. Det besto av en 16-spors mikser og alt du ellers trengte til opptak plassert i en stor campingvogn.

Men det stanset fort. John Paul Jones var utslitt. I et intervju i 1975 sa Jimmy Page at Jones ikke var frisk og måtte ta en pause, alt ble rota til. Senere kom det fram at John Paul Jones ville slutte i bandet og ta jobben som kormester i Winchester Cathedral. Men Peter Grant fikk overtalt han til å heller ta en pause.

I mellomtiden tok Bad Company over utstyret og spilte inn debutplata “Bad Company” (1974), som dermed ble den aller første utgivelsen på Swan Song.

Imidlertid fikk Jimmy Page og John Bonham lagt grunnlaget for det som skulle bli “Kashmir”. Så helt bortkasta var det jo ikke. Opptakene fortsatte i januar 1974. Og i løpet av januar og februar spilte de inn åtte låter til den nye plata. Ron Nevison var lydtekniker:

“I’d heard that Eventide phasers sounded great on cymbals so I brought one in for ‘Kashmir’. I only had two tracks for drums, so what I did was set up the phaser and put one of the tracks through it, just for the hell of it. And they loved it and kept it in, and that’s part of the whole sound of ‘Kashmir’.”

Den uformelle atmosfæren i Headley Grange var bra for bandet. Det ga de mulighet til å improvisere og utvikle sanger i fred og ro. «Off-the-wall stuff that turned out really nice,» sa Robert Plant.

Selv om Jimmy Page var det skapende midtpunktet i Zeppelin var John Bonham også en pådriver i studio og kom med kreative forslag til hvordan de kunne løse de kompliserte arrangementene. Dessuten var det bra at den musikalske alt-mulig-mannen John Paul Jones ikke forsvant. På plata bidrar han med bass, orgel, mandolin, gitar, og strenge- og brassarrangement. Led Zeppelin var utvilsomt en kreativ gjeng.

De åtte låtene de spilte inn var imidlertid litt for langt til et vanlig album. De bestemte seg isteden for å gi ut et dobbeltalbum ved å legge til låter de hadde spilt inn tidligere. 15 låter fikk plass på det som ble “Physical Graffiti”. Og likevel høres det ut som en helstøpt plate.

For ordens skyld. Dette var de nye låtene: “Custard Pie”, “In My Time of Dying”, “Trampled Under Foot”, Kashmir”, “In the Light”, “Ten Years Gone”, The Wanton Song” og “Sick Again”.

Og dette var de gamle låtene: “The Rover”, “Houses of the Holy”, “Bron-Yr-Aur”, “Down by the Seaside”, Night Flight”, “Boogie with Stu” og “Black Country Woman”.

Den store låta her er “Kashmir”, hvert fall i mine ører. En usedvanlig bra låt. Tidløs og mektig.

“I had a piece of music that I’d been working on, and just on the tail end of it I had that riff. I thought ‘Uh-oh. This is something I really want to try,’” sier Jimmy Page.

“In My Time of Dying” er også en sterk låt. Egentlig en gammel blueslåt fra 1927 skrevet av Blind Willie Johnson med “Jesus, Make Up My Dying Bed” som original tittel. Bob Dylan gjorde en kul versjon av låta på debutplata i 1962. Noen ganger tenker jeg at Dylan-versjonen er best, en naken og rå versjon. Men Zeppelins episke versjon er jo også ganske rå.

“Ten Years Gone” er også ett av mange høydepunkt. Gitarspillinga til Page er alltid interessant og soloene er fete! Den er dessuten et godt eksempel på musikaliteten til Plant, Bonham og Jones.

“In the Light” var først en pianodrevet låt ved navn “Everybody Makes It Through”, men den ble ganske annerledes på plata. Eller som Robert Plant sa: “Noen av låtene ble til på helt vanlig måte, mens andre tok helt andre veier da vi begynte å spille dem.”

I følge John Paul Jones var den for komplisert å spille live. “Maybe on the ’77 tour, we could have done it,” sa Jimmy Page, men den havna aldri på settlista.

Det var alltid stor variasjon på platene til Zeppelin, noe som fortsatt gjør de spennende å høre på. “Physical Graffiti” er intet unntak, men du hører alltid at det er Zeppelin. Noe også Rolling Stone understreket i sin omtale: “Throughout the album, Page and the band tap a strange lot of sources, although the result is always pure Zeppelin.”

“We were all trying to push each other, to create something that hadn’t been heard before,” sier Jimmy Page. Plata er full av godbiter.

“Down by the Seaside” er inspirert av Neil Young sin “Down by the River” (1969) og ble spilt inn i 1971. Meninga var å ha den med på “Led Zeppelin IV”, men der fikk den ikke plass.

“Black Country Woman” ble spilt inn i 1972, i hagen til Mick Jagger da de jobbet med “Houses of the Holy”. Men det er ganske vanskelig å spille inn sanger utendørs. Og da Plant gjorde et forsøk ble han angrepet av ville gjess.

John Paul Jones’ clavinet på “Trampled Under Foot” er inspirert av Stevie Wonders “Superstition” (1972). Noe av det fine med musikk er hvordan musikere blir inspirert av “noe” og gjør det til sitt eget.

De hadde planlagt å gi ut plata i november 1974, siden de skulle legge ut på turne i USA og Canada i januar 1975. Men det ble trøbbel med coveret og utgivelsen ble utsatt til 24. Februar 1975.

Plata ble nok en stor suksess for Led Zeppelin. Den debuterte på 3. plass og gikk opp til 1. plass i løpet av noen uker. Der ble den værende i seks uker. Den var den første plata som solgte til Platina bare på forhåndssalg!

Plata toppet listene i Canada og England, og kom på 4. plass på VG-lista.

Nick Kent i NME skrev at «the album’s tonal density is absolutely the toughest, most downright brutal I’ve heard all year.»

Rolling Stone skrev at “Physical Graffiti is Led Zeppelin’s bid for artistic respectability.»

Les også: Jimmy Page on the “Swagger’ of Led Zeppelin’s ‘Physical Graffiti’ https://www.rollingstone.com/…/jimmy-page-on-the-swagger-o…/

Og denne hvis du gidder: An Oral History Of Led Zeppelin’s Physical Graffiti https://thequietus.com/…/10210-led-zeppelin-trampled-under-…

Eller du kan sette deg ned å høre gjennom hele “Physical Graffiti”. Det skal jeg gjøre.