I dag er det 45 år siden David Bowie ga ut “Young Americans” (1975). Gratulerer så meget!

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i tre studioer: Sigma Sound i Philadelphia, Record Plant og Electric Lady Studios i New York. David Bowie, Tony Visconti og Harry Maslin er produsenter.

«That period in my life is none too clear, a lot of it is really blurry, but we spent endless hours talking about fame, and what it’s like not having a life of your own anymore,» sa Bowie senere.

Plata er et skritt bort fra glam-rocken og nærmere soul og R&B – eller “plastic soul”, som Bowie kalte det.

Earl Slick og Carlos Alomar spiller gitar. Bowie hadde villet ha med Alomar i bandet tidligere, men det strandet på grunn av kontraktsmessige forhold. Men nå var han med for fullt og ble værende de neste 30 årene. Og det var Alomar som dro med seg en ennå ung og ukjent Luther Vandross i studio.

David Sanborn hadde bidratt tidligere og spiller saksofon på denne også. Andy Newmark, som nylig hadde spilt med Sly & the Family Stone (og Carly Simon), spiller trommer. Mike Garson spiller fortsatt piano. Willie Weeks hadde tidligere spilt med Rod Stewart og spiller bass på plata.

Men den mest celebre gjesten er John Lennon. Han synger og spiller gitar på Beatles-coveren «Across the Universe» og «Fame». Carlos Alomar, David Bowie og John Lennon skrev “Fame” sammen. På disse låtene er det Dennis Davis som spiller trommer. Han ble med Bowie i noen år fremover og Emir Ksasan spiller bass.

“Young Americans” er rett og slett en veldig bra plate.

Mesteparten ble spilt inn i Sigma Sound Studios i Philadelphia. Det meste er spilt inn live i studio, eller som Visconti sier: «about 85% ‘live”. Det er mer funk og soul enn tidligere.

Carlos Alomar forteller: “David always does the music first. He’ll listen for a while then if he gets a little idea the session stops and he writes something down and we continue. But later on, when the music is established, he’ll go home and the next day the lyrics are written. I’d finish the sessions and be sent home and I never heard words and overdubs until the record was released.”

De veldig groovy låtene «Fascination» og «Win» ble spilt inn i Record Plant i New York i desember 1974. Visconti hadde dratt til London for å mikse plata, mens Bowie ble værende i New York og skulle komme etter.

Det var i denne perioden han benyttet anledningen til å spille inn et par låter med John Lennon, med lydtekniker Harry Maslin som co-produsent, uten av Visconti var klar over det.

Hva Lennon bidro med på “Fame” er usikkert. Lennon og Bowie møttes i New York i 1974 under Lennons såkalte “lost weekend” (som varte et par år). Sammen med Alomar jammet de i Electric Lady og låta ble til. Lennon begynte å synge “aim” på riffet, men Bowie endra det til “Fame”. Og låta handler jo om berømmelsens baksider:

“Fame / puts you there where things are hollow”.

Lennons tilstedeværelse, energi og noen setninger i teksten var nok til å inkludere han som låtskriver, ifølge Bowie. Mens Lennon mener det var mer enn som så:

«We took some Stevie Wonder middle eight and did it backwards, you know, and we made a record out of it!” sa Lennon senere.

“Fame” er faktisk den første og eneste singlen til Bowie som klatra helt opp til førsteplass på listene i USA.

Tittellåta var første single fra plata. Den ble et gjennombrudd i USA for Bowie med en 28. plass på Billboard-lista. Det er Luther Vandross som arrangerte koringa som er med å løfte låta.

Både Sanborn og Vandross var studiomusikere på denne tiden, og hadde ikke satt igang sine egne karrierer. Sandborn ga ut “Taking Off” i 1975 og Vandross ga ut “Never Too Much” i 1981. Og Bowies teft for gode musikere var selvølgelig upåklagelig.

Både “Diamond Dogs” og “Young Americans” gjorde det bra i USA med topp 10-plasseringer på albumlista. Og mange var overrasket over den nye stilretningen; fra glam til soul. Tony Visconti var ikke overrasket:

«He’s been working to put together an R&B sound for years. Every British musician has a hidden desire to be black. (…) Most British singers – and most English bands – grew up listening to early American R&B and blues. David was of that same ilk.”

Kritikerne var ikke overbegeistret, for å si det forsiktig. Village Voice skrev: «an almost total failure.”

De tok feil, for “Young Americans” er, som sagt, rett og slett en veldig bra plate.

Karrieren til Bowie har vært full av stilendringer, krumspring og overraskelser. Året etter ga han ut “Station to Station” og befestet sin posisjon som superstjerne i USA. Og så dro han sammen Iggy Pop til Berlin og fortsatte sin musikalske reise der.