Januar og februar har vært en gode musikkmåneder med mange gode utgivelser. Popklikk har plukket ut 20 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Ole Paus: «Så nær, så nær» (album)

 Dette er et samarbeid som har gjort begge parter godt. Motorpsycho høres friskere og mer inspirerte ut enn på lenge. Og Ole Paus; milde himmel som han synger! De kler hverandre underlig godt; Ole P og Motor P. «Så nær, så nær» er en modig plate. Tekstene er på tydelig pausk, med rørende, rare, nære, og oppmerksomme ord. Sangene er fulle av opphavsmannens vendinger og progresjoner, men også forsterket med følsomme ører for sytti-talls talls prågg av aller beste merke. Den sprukne mellotronen på «Klaus og livet sitt» tangerer vokalen vakkert. Slutten av låta er Motorpsycho på sitt mest åpne og progressive. Dette gjør de mesterlig. På «Vardøger» beveger vi oss fra damen i dalen til mannen i parken. Her opplever jeg Paus som en norsk Dylan. Jeg kan ikke la være å bli rørt. (Eivind Sigurd Johansen)

Drive-By Truckers: «The Unraveling» (album)

Etter en pause på tre og et halvt år er endelig The Drive-By Truckers tilbake med nok et album som setter dype spor allerede etter et par gjennomlyttinger. For med noen unntak, befinner låtene på «The Unraveling» seg i kategorien meget bra pluss. Som på det forrige albumet, fabelaktige «American Band», har bandet mye på hjertet. Og som på forgjengeren fyrer låtskriverduoen Patterson Hood/Mike Cooley på alle sylindere.Tekstene på flere av låtene er slik jeg tolker det fylt med en blanding av sinne og uro for den politiske utviklingen i hjemlandet USA. Liker du Springsteens «Darkness On The Edge Town», platene til tidligere Drive-By Truckers medlem Jason Isbell, Son Volt, Neil Young og klassisk sørstatsrock, skal du slite med ikke å like «The Unraveling». (Espen A. Amundsen)

Futurebirds: «Teamwork» (album)

«Teamwork» er Futurebirds’ fjerde fullengder. Bandet har hele tiden laget en form for kosmisk post-country med lette indie-tendenser og noen psykedeliske krumspring. Samtidig var «Hotel Parties» fra 2015 et skritt i retning av et litt mer konsist lydbilde, en trend som fortsettes med «Teamwork». Det er litt twang, fint arrangerte låter, gode melodier, et øye for tekstlige detaljer og ikke minst spilleglede som kjennetegner «Teamwork». Låtskrivingen er rett og slett den beste de har begått siden starten i 2008. I tillegg preges plata av en fin dynamikk med tre låtskrivere, som også alle spiller gitar og gjør vokalinnsatser. Nå er det bare å håpe på europeisk distribusjon for vinylutgaven av «Teamwork» og en turne her over for denne fine gjengen. Det hadde de fortjent. Det de også fortjener er langt flere lyttere, for dette er solid og moderne americana med begge beina godt plantet på landjorda, men med den ekte amerikanske drømmen intakt. (Espen D. H. Olsen)

Øyvind Holm: «After The Bees» (album)

Med «After the Bees» har han åpenbart fått utløp for en mer rendyrket pop-sensibilitet. Det er til tider storslått som i innledende «Gut Feeling» som er en strykerdominert pop-låt med utsøkt produksjon, der vibrerende strykere ligger som et fløyelsmykt teppe over en rullende bassgang og Holms karakteristiske vokal. I «Any Other Day», som avslutter A-siden på vinylutgaven, er det strippet helt ned til en akustisk gitar, men som alltid med en fin melodi som utgangspunkt. Dette spennet er en åpenbar styrke ved plata. Etter andrelåta «Leeway», en drivende god gitarpop-dänga som svenskene kaller det, så kunne man kanskje tenkt at her blir det mer av det samme. Men, neida, «After the Bees» er en strålende tangentbasert ballade der gitarene får lov å krydre uten noen gang å skurre for mye. «Double Windsor» er en mer klassisk gitarpop-låt, mens duetten «Masterplan», med Ida Jenshus, åpenbart bør inn på radiolistene. (EDHO)

Greg Dulli: «Random Desire» (album)

Når en kledelig aldersmodnet Greg Dulli (Afghan Whigs) gir ut sitt tredje soloabum, bør ørene åpnes. Og inn triller en utsøkt samling låter dynket i Dullis idiosynkratiske versjon av moderne soulrock. Det Dulli har skjønt med sin høyst egenartede måte å integrere den stolte soulsjangeren på, er det ufravikelige kravet om ALDRI å overdrive. Dullis bruker soul som Nick Cave, Tom Waits  og P.J. Harvey bruker bluesen – en naturalisert ingrediens i en høyst kontemporær, eksperimenterende og søkende låtskaping. På «Random Desire» spiller han det meste selv, krydret med instrumentering fra håndplukkede musikere. Det er et veldig åpent lydbilde, med drivende bass i midten, fiffig bruk av strykere, litt blås her og der, men først og fremst Dullis stemme, som kanskje har tapt seg littegrann gjennom årene, men likevel bærer det hele fint. (Morten Solli)

Terry Allen & The Panhandle Mystery Band – «Just Like Moby Dick» (album)

Musikalsk er dette vitalt så det holder. Plata er produsert av Terry Allen sammen med Charlie Sexton. Sexton har spilt i bandet til Bob Dylan i en årrekke og spilte Townes Van Zandt i fjorårets film om låtskriveren Blaze Foley. Sammen har Sexton og Allen fått det beste ut av The Pandhandle MysteryBand. Bandet teller elleve personer inkludert Terry Allen, Sexton, Allens kone og mange flere. Gitarer, mandolin, dobro, fiolin, cello, trommer, bass, trekkspill, orgel, piano, gitarer. Det føles aldri overlesset, mye luft likevel, og man kan virkelig nyte de musikalske krumspringene vi blir servert i låter som «Amrican Childhood: Civil Defense» og «City Of The Vampires» med mange flere. Shannon McNally må nevnes spesielt. Hun synger solo på et par låter og bidrar med flott vokal på flere andre låter. (Tormod Reiersen)

Real Estate: «The Main Thing» (album)

Dette er bandets femte langspiller, og det er fortsatt indie-pop av den relativt lavmælte sorten Real Estate gir ut, med jangly gitarer, småskeive tekster og iørefallende melodier. «The Main Thing» er fort deres beste album, og det i en allerede imponerende katalog. Tidligere laget de kanskje det mange vil kalle en form for «breezy» sommer-musikk, denne plata er definitivt for flere årstider. På rytmiske «Paper Cup» mikser bandet strykere og 70-talls softrock-gitar med stort hell. Dette er første gang bandet har tatt folk utenfra inn i studio og gjestevokalisten Amelia Meath fra Sylvan Esso er med på å prege det som kanskje er Popklikks foreløpige favoritt. (EDHO)

Johan Berggren: «Lilyhamericana» (album)

«Lilyhamericana» får meg til å tenke på Hank Williams. Ikke bare er det et kvalitetsstempel, det er også godt gjort i og med at Berggren denne gangen synger på norsk. Noen ganger kan det føles litt påtatt med country på norsk, men her fungerer samspillet mellom musikk, tekst og Berggrens mørke og solide stemme på alle måter. Tekstene handler mye om kjærlighetssorg og drukkenskap, gjerne i kombinasjon. De gamle temaene er imidlertid oppdatert til dagens virkelighet. I fine «Hjerter som aldri brant» heter det: «Ingenting skjer om det ikke har skjedd på skjermen/ Så jeg har lasta ned en app som skal gjør meg full». Produksjonen er flott. Det serveres fortløpende godlyder fra bandet; nydelige gitarer, trommer, pedal-steel og tangenter. Sangene fremstår som en flott helhet, og jeg finner ikke svake spor. (TR)

Kiwi jr.: «Fotball Money» (album)

Kiwi Jr. ! Merk deg navnet. Denne Toronto-kvartetten har levert en vitaminbombe av de sjeldne med det briljant titulerte og eksemplarisk korte debutalbumet «Football Money» (som her selvsagt refererer til amerikansk fotball, men likevel…) – 27 minutter med hva vi vel litt enkelt kan kalle drivende gitarpop. Alt for mange rock-album i 2019/20 skjemmes av «god lyd», og det gjelder jaggu også veldig mange såkalte indie-band. «Football Money» skiller seg derimot ut: skranglete og energisk framførte, smarte og ikke minst upretensiøse melodier med snert som får fram indie-smilet til denne anmelder og bidrar til fornyet tro på skranglerockens fortreffelighet. (MS)

Bill Fay: «Countless Branches» (album)

For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen. Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene. Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. (TR)

deLillos: «Dum som et menneske» (album)

På sitt nye album, «Dum som et menneske», makter deLillos nok en gang å få et ungt hjerte i en litt mer sliten kropp, til å slå litt fortere. Når jeg hører på skiva sitter jeg helt plutselig på en gammel grønnmalt benk og tramper takten sammen med gutta i deLillos og drikker Pommac og spiser Lohengrin. «Dum som et menneske» er et svært sjarmerende album, der underfundige, artige og tidvis alvorlige tekster treffer med relativt enkle virkemidler. Skjønt enkle; deLillos har gjennom årenes løp opparbeidet seg et språk og en idéverden som er så til de grader delillosk at de fremstår som helt unike i det norske musikkuniverset. Bandets evne til å lage melodier med høy nynnefaktor er selvfølgelig også som alltid på plass. Etter å ha lyttet opptil flere ganger på deLillos siste oppfinnelse, er det ikke tvil om at festen definitivt ikke er over, og at det er mye kake igjen. (EAA)

Nada Surf: «Never Not Together» (album)

Nada Surfs nye oppfinnelse er også fylt med en liten hær svært melodiøse låter som er puttet inn i et romslig og luftig lydbilde. Tidvis er lydbildet så mykt og varmt at skille mellom soft-og powerpop viskes helt ut. Flere av låtene på «Never Not Together» sklir inn og ut av et musikalsk landskap der tankene går til artister som Cheap Trick, Teenage Fanclub, The Church, The Cars, Fountains Of Wayne, Jason Falkner, Sloan og Velvet Crush. Et landskap der nydelige koringer, lekende tangenter og drømmende synther avløses av lag på lag med gitarlyd. At vokalen ligger langt fremme i lydbildet tilfører låtene det lille ekstra.«Never Not Together» er et jevnt over meget godt album der det melodiøse og iørefallende holder i trådene. Det hadde vært utrolig gøy om dette er plata som åpner opp langt flere ører for Nada Surfs musikk enn tilfelle har vært tidligere. (EAA)

Gill Landry: «Skeleton At The Banquet» (album)

Sangene på «Skeleton At The Banquet» ble til på et lengre opphold i Frankrike. Her skal Landry ha fått distanse til å skrive om en kollektiv hallusinasjon om Amerika, samt noen kjærlighetssanger. Kjærlighetssangene er av det triste slaget, må vite. Ja, ha det klart med en gang; plateomslaget og den lite harmoniske tittelen lyver ikke. Det Landry så fra sin utsiktspost i Frankrike, ble det dyster musikk av. Jeg vil spesielt trekke frem «In The Refuge Of Your Arms». En nydelig melodi. Av typen som sniker seg inn i hjernebarken og blir der. Den vil ikke gå igjen, men er heldigvis velkommen til å bli. Sangen kan like gjerne være uttrykk for en nasjon i krise som et forhold som sprekker. Ensomhet og knuste drømmer. «Skeleton At The Banquet» fremstår som en helhet av utelukkende gode melodier og tekster. Men dette er ikke for folk med et svakt hjerte. Bokstavelig talt og i overført betydning. (TR)

Posterboys: «Foods» (album)

Oslo-bandet Posterboys andre plate «Foods», er en utilslørt hyllest til 90-tallets musikk og estetikk. Her er det power–pop, fuzz–pop, gitar-pop, indie og ikke minst Motorpsycho som står på menyen. Men, mer om det om litt. «Foods» er en effektiv plate. Den har ti låter som klokker inn på rett i underkant av 30 minutter. En halvtime går fort når spillegleden tyter ut av høyttalerne som her. «Foods» er et lite overflødighetshorn av melodier, hooks og ikke minst allsangvennlige refrenger. Vi synes første halvdel av plata, med låter som «Waste of Time» og «Waiting for You» som de aller beste, kan betegnes som party-sida. Her er to-minutterslåtene dominerende, med euforiske refrenger som bobler over av energi. «Last Time» må også nevnes, med nydelige referanser til klassiske 90-tallsplater og band som YoLa Tengo og Built To Spill. Og det refrenget da! Jeg er i hvert fall solgt! (EDHO)

Andy Shauf: «Neon Skyline» (album)

Et stillfarent folkpop-album skrevet som en konseptplate om et fiktivt utested, kan det funke da? Ja, det kan det åpenbart! Andy Shaufs nye «Neon Skyline» er blitt en fantastisk fin plate, som garantert kommer høyt på denne anmelderens årsbesteliste for 2020. Så bra er det altså, at vi drar fram store ord allerede i februar! Andy Shauf er en av de der stille artistene som lager knallbra musikk, helt uten unødvendig staffasje. Åpningskuttet og tittellåta setter tonen, med en florlett produksjon der gitarer, spretten folkpop-bass, flytende trommer og Shaufs stemme flyter sømløst sammen. «The Moon» er en akustisk perle med en særdeles smittende hook i refrenget hvor kvelden på baren drar ut i stadig mer intrikate relasjonelle spissfindigheter, mens «Try Again» er platas mest catchy låt og en åpenbar «hit» i en mer rettferdig verden! (EDHO)

Kåre Indrehus: «Kloke ord for døve ører»

To av høydepunktene på «Kloke ord for døve ører» er duettene med kona, Maria ingrid Vosgraff Moro, på «Bot & Bedring» og «Under din paraply». Stemmene står fint til hverandre. En annen umiddelbar favoritt er «Ei weekend på spa». Nevnes må også duetten med Egil Olsen, «Gå stille i dørene». Flere av tekstene handler om familie og hverdagslivets magi. Og større begivenheter som å bli far. Man kan ta lett på det musikalske når man hører på Kåre. Det må man ikke. Det foregår mye spennende bak hans betraktninger. Jeg er stor fan av pianoet. Men også munnspillet og gitaren bidrar til å skape en flott stemning og kontraster til Kåres sang. Alt spilt av ham selv. Kåre har laget bra plater før, og med «Kloke ord for døve ører» har hans univers fått et flott, nytt tilskudd. (TR)

Markus King: «El Dorado» (album)

Markus Kings første soloalbum er produsert av hypre og  allstedsnærværende Dan Auerbach, en annen stjernegitarist med føttene solid plantet i Chicago, Memphis og Nashville (i metaforisk og dels fysisk forstand). Som på fjorårets album med Yola, har mr. D.A. bidratt med både produksjon i sitt Easy Eye-studio og en håndfull låter. Resultatet er en finfin soul/blues-plate, som er mest interessant der Marcus lar gitaren komplimentere mer enn dominere, og lar sin lyse og begrensede, men sjelfulle stemme bære låtene. På det beste frembringes gylne minner om Al Green og det klassiske Hi Records-soundet -«southern soul» på høyt nivå. Soundet er overveiende sparsomt, lekkert og bevegende fremført av et velspillende kombo håndplukket fra Nashvilles velkjente gullbeholdning av krem-musikere – frontet av et udiskutabelt og gedigent gitartalent. (MS)

A Girl Called Eddy: «Been Around» (album)

Nesten 16 år etter sitt nydelige selvtitulerte debutalbum, produsert av Richard Hawley», kliner kvinnen som skjuler seg bak navnet, Erin Moran, til med en oppfølger som er enda bedre! «Been Around» er bokstavelig talt en fest av et album der stemningen blir så høy at man aldri vil gå hjem. Det er ikke ofte jeg digger nesten alleMoran lager sofistikert popsoul som spriker i flere retninger. Selv tenker jeg mest på 60-tallet, Dusty Springfield, Burt Bacharach, Aimee Mann, The Carpenters, en pop’ete versjon av Chrissie Hynde og Everything But The Girl, når låtene ruller forbi meg i et behagelig tempo. Produksjonen, der både blåsere og strykere slipper til, er så utsøkt luftig og generøs at man nesten kan høre at låtene fryder seg. (EAA)

Pete Molinari: «Just Like Achilles» (album)

Det er tre-fire av de 13 låtene på «Just Like Achilles» fremstår noen hakk svakere enn resten, men ellers kommer perlene på en snor. Nydelige melodier ofte med herlige overganger! Det begynner fint med den flotte åpningstrioen «Goodbye Baby Jane», «Steal the Night» og «No Ordinary Girl». Men det er tre andre låter som virkelig skiller seg ut og hever plata flere hakk. Balladen «Waiting For A Train» og den countryaktige «Born To Be Blue» er begge blant de fineste låtene jeg har hørt i år. Noe mer spretne «Please Mrs. Jones», er ikke stort dårligere. Kanskje er ikke tekstene direkte lystige, men dette er stort sett musikk til å bli glad av! Mot slutten blir det musikalske dog noe mer nedpå. Vi får både munnspill og steelgitar på enkelte av låtene, og av og til får jeg litt Jayhawks-vibber på grunn av stemmen til Molinari, men like ofte tenker jeg på 60-tallspop. (TR)

Ben Watt: «Storm Warning» (album)

Ben Watt, mest kjent fra suverene Everything But The Girl; bandet som pøste ut en rekke knallskiver på 80-og 90-tallet, er en suveren låtskriver. Hans teft for gode melodier er usedvanlig god, også på skivene han har sluppet etter EBTG ble oppløst. På sitt fjerde soloalbum, «Storm Warning», følger han opp sine to foregående album, «Hendra» og «Fever Dream», på glimrende vis. Godt hjulpet av elektronikk, tangenter, kassegitarer, iørefallende melodier og svært oppegående tekster, maner han fram et lydbilde der alvoret og eksistensielle problemstillinger rett som det er siver inn. «Storm Warning» er et album som fungerer utmerket som helhet, men enkelte av låtene er så vanedannende at de ofte trekker det lengste strået, noe «Figures In The Landscape», «You’ve Changed, I’v Changed», «Hand» og «Festival Song» er fremragende eksempler på. (EAA)