For Popklikk-redaksjonen er det alltid en stor begivenhet når deLillos gir ut en ny plate eller en ny låt. Vi bare elsker det bandet! Fordi deLillos for noen uker siden ga ut det svært sjarmerende albumet, «Dum som et menneske» (les Popklikks anmeldelse her), og i dag fulgte på med en sterk låt om coronakarantenen, «Alt er rolig nå», følte vi at vi bare måtte slå av ganske mange ord med Lars Lillo Stenberg. Noe han takket ja til.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Dum som et menneske» sammenlignet med bandets tidligere utgivelser?

– Sangene er poprock og sjangermessig ganske typisk for mange tidligere utrykk vi har hatt på platene våre. Annerledesheten ligger likevel i at det selvsagt er sanger som aldri noen har hørt før, og at de derfor også krever sine egne måter å spille dem på. Vi har laget en del plater, hvor vi har hatt en slags gitt idé på forhånd om hvordan det skal gjøres, som vi har prøvd å følge. Slik som den forrige, der vi spilte inn alt helt akustisk på en mikrofon live. Denne gangen ville vi bare lage en bra plate med Kyrre Fritzner.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Først dro jeg høsten 2018 ned til den lille spanske byen Altea sammen med Kyrre til «hytta» hans der. Der hadde vi noen dager sammen hvor vi lagde enkle kompideer på tre av låtene som havnet på plata. «Dum som et menneske» og «Forventning» ble laget der fra grunnen av, mens «Se på et tre» ble laget på en eldre melodi. På denne mente Kyrre at jeg burde lage et nytt refreng, så det gjorde jeg. Nå snakker jeg ikke om tekstene, de ble laget senere. Eller, «Forventning»-teksten kom til der nede. Så dro jeg hjem med disse sangene og vi begynte en periode med mange treff på øvingslokalet. «Bare gråte» hadde jeg allerede laget.

– Resten av låtene kom til mens vi holdt på, vi dro til Kyrres studio i Fredrikstad i januar, og holdt det gående der – i rykk og napp – nesten helt fram til sommeren. Så dette ble en av de litt mer tidkrevende produksjonene. Spesielt har Kyrre lagt ned veldig mye arbeid, siden han også har mixa dette, så rollen som produsent har også gått inn i den prosessen. Han utsatte seg selv for mye småpirk.

– For dem som ikke kjenner Kyrre, så har han jobbet som produsent for en haug artister. Alt fra Jokke til Jan Eggum. Det var kanskje med oss han fikk sitt gjennombrudd som produsent  i 1993 med «Neste sommer». I 2002 gjorde han « Midt i begynnelsen», pluss en sang her og der. Vi er veldig gode venner, men har liksom tatt pauser jevnlig fra musikksamarbeidet.

– Hva er du mest fornøyd med på «Dum som et menneske»?

– Jeg er generelt fornøyd med at jeg syntes sluttproduktet ble en fin helhet, og at vi har fått mye fint igjen for at det er en ganske gjennomarbeidet utgivelse. Kanskje det føles slik fordi vi holdt på med denne litt lenger enn vi pleier.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Bare gråte» var en sang vi hadde laget og øvd på en del, vi hadde havnet der at vi hadde begynt å se på den som litt krevende. Jeg husker jeg lagde bassideen i hodet på vei ned til øvingen våren 2018, vi øvde på denne og «Plage», singelen vi ga ut den sommeren. Denne bassen var en litt synkopert figur som du kan høre blir markert i gitarmellomspillet ut av refrengene. Dette var grunnmuren i låta, tenkte jeg, helt til vi stod der og skulle spille den inn. Plutselig fant vi en helt annen måte å gjøre det på der og da. Hele utrykket du hører med de knappe gitarene og bass og trommer som bare går rett frem, bare oppstod og vi hørte et befriende litt annerledes deLillos-sound, men som likevel er typisk oss. Sikkert noe Kyrre sa som satte det i gang, jeg husker ikke, men dette gjør at jeg er veldig fornøyd med løsningen.

– Jeg er en som prøver intellektuelt å forstå hvordan en komposisjon skal bli best, men gang på gang er det slik at det litt tilfeldige og spontane er vinneren. Og det er jo det jeg elsker, så det er rart at jeg har en hang til å være teoretisk. Men det skal sies at de gode spontane tingene ofte skjer etter at man har slitt med noe man ikke helt klarer å løse.

– 80-talls synthen er jeg også forelsket i her, som så ofte med oss begynner fine ting litt som en fleip, men så blir mer fint enn humoristisk. I tillegg er teksten og melodien på denne låta noe jeg merker har noe som appellerer veldig til en følelse jeg har, som stemmer med hvor jeg er i livet nå.

– Har du noen låter du liker spesielt godt å fremføre live, og hvorfor tror du det er blitt sånn?

– Dette er nok grunnen til at jeg opplever «Dum som et menneske» som veldig  gjennomarbeidet, nettopp fordi jeg liker å spille alle låtene live. De er fristende å spille, og bandet mestrer dem bra. Det har vært mange utgivelser som vi har slitt med å spille live. Sangen «Neste Sommer» er en av dem. Det tok noen år før jeg faktisk digga å spille den, selv om det låter kurant på «Mere», liveplata vi lagde den gangen.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Det er i hvert fall flere av dem som har fått litt preg av bøker jeg har lest i det siste. Jeg har fått litt sans for å lese litt mer sånne, tja, du kan kalle det «bli klokere»-bøker. «Sapiens» av Harari er selvsagt en slik en, jeg har også lest for eksempel litt sånne filosofiske «lær deg selv å kjenne»-bøker, og da dukker en tenker opp som heter Eckhard Tolle. Der har du inspirasjonen til «Se på et tre».

– Tolle har ikke så mye til overs for egoet, det kan være praktisk å ha, men du skal ikke stole på at egoet ER deg selv. Så det er flere sanger som sier noe om menneskene sett litt utenfra, til og med den sangen som heter «Enda en sang fra deLillos» synes jeg er litt sånn. Vi ser oss selv litt utenfra, og ser at det egentlig ikke er så viktig med enda en deLillos-sang, men det har det vel egentlig aldri vært.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Det er ikke som med spagetti til middag, at du alltid begynner med å sette over kokevannet og så setter i gang med å steke kjøttdeigen. Det er mange forskjellige oppskrifter, det er sangene som alltid har sine egne direktiver som vi må prøve å følge, noen ganger eventuelt prøve å trosse. Sangene oppstår fort for meg, veien videre til sluttprodukt kan ta sin tid. Men kan også gå fort.

– I går laget vi en sang til denne coronakarantenen («Alt er rolig nå») vi alle er mer eller mindre utsatt for. Melodien hadde jeg liggende, teksten lagde jeg på ti minutter. Vi spilte inn kompet hver for oss på en dag. Sånn vipps. Ferdig. Noen sanger blir bare liggende i årevis som forlatte forsøk på et eller annet.

– Plutselig lager jeg en tekst til en ny låtidé, der jeg liker teksten bedre enn melodien, istedenfor å lage en annen melodi, kan jeg finne en løsning med en av de gamle forlatte. Det skjer ganske ofte at to ting som ikke var tenkt til hverandre, liker hverandre godt.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

Nei, hvis du ikke regner med deLillos, da. Vi hadde først og fremst denne gangen lyst til å være inspirert av deLillos. Og deLillos har alltid vært et prosjekt som bruker alt som finnes i platesamlingene våre til å få ideer, både bevisst og ubevisst. I sin tid hadde vi sikkert til sammen 2-3000 skiver.

Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Sånt har begynt å bli tilfeldig i forhold til hva som ligger og slenger i bilen. I høst kjørte jeg mye opp og ned til Skien med musikalen jeg var med i, og i bilen hører jeg fremdeles på CDer. Det er litt koselig å nevne en jente fra London som vi tilfeldigvis hørte i en kjempeliten klubb i Edinburgh for et halvannet år siden. Andrine og jeg ble veldig begeistret for henne og kjøpte en CD av henne etterpå. Hun kaller prosjektet sitt Me for Queen, og denne plata heter «Loose End». Fine låter og tekster jeg har blitt glad i som hun fremfører veldig fint, litt britisk No.4.

– Så er det jo gamle Neil, den siste «Colorado» med Crazy Horse har jeg også hørt mye på. Det er bare sånn at jeg hører masse på alle platene hans, jeg er litt usikker på hvor bra jeg synes denne er, men den har sin egen ting.Platene hans har liksom alltid personlighet, og det synes jeg er viktig. Så er det denne rare og imponerende plata med Ole Paus og Motorpsycho-gjengen. Den er faktisk helt fantastisk som en oppfinnelse. Det vil si det var det jeg tenkte først, at de var en «oppfinnelse». Dette at Ole Paus plutselig høres ut som Grateful Dead, eller «Thick as a brick»  med Jethro Tull. Det er ganske sprøtt. Men nå har jeg hørt så mye på den at jeg ikke lenger tenker på Bent Sæthers hang til referanser. Disse låtene er først og fremst seg selv og det er faktisk en ny Paus-skive.

– Hvilket album var det beste som ble sluppet i 2019?

– Kanskje du må ha noen korte svar også, og da blir det at sånt driver ikke jeg med. For det aner jeg ikke.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Nå setter jeg veldig pris på «Innsektenes Planet» av Anne Sverdrup-Thygeson. Det er ikke en lyrikksamling, det er en utrolig og morsom sakprosafortelling om innsektene. Det er jo dem som ruler. Maleri? Jeg har et helt kitchaktig maleri, av en maler som het Jacob Sand, av noen bølger ute i havet med en sort litt stor ramme. Det er jeg veldig glad i, men jeg tror Andrine har tatt det ned fra veggen. Film, nei, det er for mange. Jeg liker best smale filmer, men ser gjerne kassasuksessene også. Men den jeg har sett oftest i mine unge år er «De Dødes Tjern», den originale. For der var faren min med og spilte han som ble gal.

– Hva slags musikk hørte du på på 80-tallet?

– 80-tallet var selvsagt også en periode jeg hørte masse på musikk fra 70- og 60-tallet. Men det var en tid da jeg og alle jeg vanket med, gikk masse på konserter. Og det var ganske spennende å kjenne på hele tiden hvordan dette eventuelle bandet enten inspirerte fordi det var bra, eller inspirerte fordi det var dårlig. De gode var noe å strekke seg etter, men vanskelig å vite hvordan.

– De dårlige var nesten mer inspirerende fordi det ble klarere hva man ikke skulle gjøre. Du vil sikkert ha et eksempel, men det får du ikke, jeg husker bare at det var slik. Beste band for meg fra 80-tallet var Talking Heads. David Byrnes absurdisme var en stor inspirasjon. Av norske band var jeg helt i starten av 80-tallet dePress-fan. Det var fra dem jeg fant på «de» i deLillos.

– Et litt rart spørsmål kanskje, men har har du en favorittbrus og en favorittsjokolade?

– Da jeg var liten likte jeg de med smaker i, slik som Monolitt, Opal og Nero. Stratos likte jeg også, så kom en periode jeg alltid kjøpte Mandelstang på kino, men det er jo ingen sjokolade. I dag er det Walters mandler. Brus? Det er nok 7up, Sprite er vel ganske lik; i gamle dager het den første varianten Teem.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– John, Paul, Ringo og George. Verdens beste musikk med en unødvendig nordmann.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Neil Young, jeg hørte ham synge «After the Goldrush» i en 2cv i 1970 utenfor Uranienborg kirke, jeg var åtte år og hadde gitt opp musikken fordi Beatles var oppløst. Men så skjønte jeg at dette var begynnelsen på fortsettelsen. Jeg skjønte ikke om det var en dame eller mann som sang, og det elsket jeg. At det var noe som var merkelig.