Faces var en fortsettelse av Small Faces som ble oppløst i 1969. Bassist Ronnie Lane, trommis Kenny Jones ville fortsette og organist Ian McLagan, mens Steve Marriott gikk til Humble Pie.

Rod Stewart og Ron Wood forlot The Jeff Beck Group og Faces ble en realitet. En ganske kul og tøff realitet. Faktisk ganske tøffere enn andre. Der andre band hadde øl og andre drikkevarer ved siden av scenen, hadde Faces en egen bar og egen bartender. Ingen skulle tørste i hjel i løpet av konsertene.

Faces ga bare ut fire studioalbum før medlemmene gikk hver for seg; Rod Stewart gikk solo, Ron Wood begynte i Rolling Stones. Utrolig hvor mye kult Small Faces/Faces klarte å gi gi ut på knappe åtte år.

De tar sine første skritt inn i ørene våre med en formidabel versjon av Bob Dylans “Wicked Messenger”. Den er allerede høyt opp på lista over mine Dylan-favoritter. Men som gode band ofte gjør, løfter de låta opp et par hakk og tilfører sitt eget sound. I dette tilfellet en god match mellom original og cover. Fantastisk!

Rolling Stone skrev at de “play with more control than soul”. Det er det motsatte av hva jeg hører. Jeg hører et skrangleorkester som faktisk kan spille.

En låt som “Shake, Shudder, Shiver” er tydelig inspirert av hva Rolling Stones holdt på med på den tiden. Bare at Faces har med glimrende Ian McLagan på orgelet.

Den litt roligere “Devotion” er kanskje mer inspirert av Dylan? På “Around the Plynth” er det slide-gitar-bonanza av beste merke.

Avslutningslåta “Three Button Hand Me Down» er like glimrende som Dylan-coveren som åpner plata. Her får også Ronnie Lane vist fram bass-kunstene sine:

“I don’t need no one’s opinion / On the matter concerning my dress,” synger Rod Stewart.

Rod Stewart får med det siste ord i denne omgang.