I dag er det 28 år siden PJ Harvey debuterte med imponerende “Dry” (1992).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i The Icehouse, et lokalt studio i Yeovil i South Somerset, med Head, Rob Ellis og PJ Harvey som produsenter. Full kunstnerisk kontroll fra første album med andre ord.
PJ Harvey forteller:
«Dry is the first chance I ever had to make a record and I thought it would be my last. So, I put everything I had into it. It was a very extreme record. It was a great joy for me to be able to make it. I never thought I’d have that opportunity, so I felt like I had to get everything on it as well as I possibly could, because it was probably my only chance. It felt very extreme for that reason.»
I den fine gjennomgangen av PJ Harvey-katalogen skriver Egon Holstad:
“At de attpåtil var en trio gjorde det bare enda mer imponerende. Bare i åpningssporet ‘Oh My Lover’ hører man anslaget av et mesterverk. Den slarkete og coole bassen, det tøffe soundet, og den sørgmodige og krystallklare vokalen som på distinkt britisk-engelsk maner frem ordene.”
For det er en veldig sterk 40 minutter lang debut, frå åpningslåta “Oh My Lover” til finalen med “Water”.
“Dress” ble gitt på single i desember året før. Videoen ble laget av Maria Mochnacz. Hun har laget flere av videoene til PJ Harvey. Hun har også designet flere cover både for album og singler.
«Sheela-Na-Gig» ble også gitt ut på single og kom ut en måneds tid før plata var i butikkene. Ingen av singlene fikk stor oppmerksomhet, men «Sheela-Na-Gig» kom seg inn på topp 10 på alternativlista i USA. Også denne fikk en video laget av Maria Mochnacz.
1992 var grungen på vei opp og fram i musikkverden og det var lett å drukne i støyen i fuzzen fra Seattle.
Det må ha vært fristende å kaste seg på bølgen. Og selv om musikken til PJ Harvey var rufsete i kantene var det tydelig helt fra starten at dette var en artist som som ville gå sine egne veier, uavhengig av trender.
Og det har hun fortsatt med. Jeg så henne i Oslo Spektrum forrige gang hun var i landet, og konserten er definitivt en av de bedre jeg har opplevd. Ikke bare hun stålkontroll over det musikalske og estetiske, bandet imponerer også.
Hvis du ikke har sett filmen “A Dog Called Money” anbefales du herved. Her får du et glimt inn inn den kreative prosessen rundt plata “The Hope Six Demolition Projectt:
Både albumet og dokumentarfilmen blir hver på sitt vis to usedvanlige stykker kunst, og forteller noe universelt om kunstens og kreativitetens vesen – uavhengig av om du har et forhold til PJ Harvey eller ikke:
Det er umulig å plukke en favoritt fra “Dry”. Det er helheten, og de overraskende musikalske grepene som er kult her. Det er et enkelt lydbilde, tilsynelatende enkle låter. Men det ligger alltid noe under på en måte. Sånne ting du oppdager etter å ha hørt plata flere ganger.
