Plateanmeldelse: Bonnie «Prince» Billy (Will Oldham) – «I Made A Place» (album, 2019)
Will Oldham har flere prosjekter, og Bonnie «Prince» Billy er kanskje det mest kjente. Will Oldham ga ut tre flotte album som Bonnie «Prince» rundt år 2000. «I See A Darkness»(1999), «Ease Down The Road» (2001) og min favoritt, den knitrete «Master And Everyone» (2003). Helt uimotståelig. Seinere hang jeg ikke helt med i svingene. Jeg var stadig vekk innom både Bonnie «Prince» Billy og andre prosjekter, fant av og til fine ting, men ble ikke hektet. Så kom «Songs Of Love And Sorrow» (2018). Her synger Oldham egne sanger i nydelige versjoner.
Høsten 2019 var Oldham her igjen med «I Made A Place». Den første plata med nyskrevet materiale på åtte år. Den ble først utgitt på vinyl, og platebutikken Big Dipper gav den så store anbefalinger på spørsmål fra meg, at jeg klarte ikke å la være å kjøpe den. Jeg har brukt litt tid på dette albumet. Noen ganger må man det. Det traff ikke øyeblikkelig. Men den har ligget fremme, og når jeg har vært litt i villrede om hva jeg skal høre på, har den ofte fått en runde. Oftere og oftere. For nå sitter den. Oldhams behagelige stemme preger lydbildet, et lydbilde som ofte løftes av nydelig vokal av Joan Shelley. Ellers preger bass, gitar, tromme og av og til fiolin, fløyte, banjo og steelgitar lydbildet.
Det er først og fremst den fine helheten som utgjør plata. Jeg synes likevel det er et par enkeltlåter som må trekkes frem. «Dream Awhile» er kanskje den aller fineste. Melodien er vakker, Shelleys stemme snor seg rundt Oldhams. Bonnie «Prince» Billys mest kjente låt er kanskje «I See A Darkness». Om Oldham fortsatt ser mørke, får han oftere øye på lyset:
“When I have a problem
I know just what to do
I go to bed and dream a while
Something will come through”
Også på flere andre låter møter vi en tilfreds Oldham. Oldham har passert 50 år, men slår fast «This is far from over». Han er ikke rik, han vet ikke hvorfor han er født: «But I have made a place», som han synger i tittellåten. På flere låter svinger det også av musikken, omtrent som livat norsk folkemusikk. Ikke minst på åpningslåten «New Memory Box» og «The Devil’s Throat». Selv om jeg ikke er en danseløve, skulle det ikke forundre meg om disse låtene er ganske så dansbare.
«The Glow p.t. 3» er en annen favoritt. Igjen en nydelig låt som løftes av Joan Shelleys vokal. Men som nevnt; her er det mye fint, og helheten er utvilsomt større enn summen av låtene.
Ofte blir det stor kunst av lidelse. Denne gangen har ikke lidelse vært nødvendig, kan det høres ut som.