Retrokick: Captain Beefheart – «The Spotlight Kid» (album, 1972)
Etter at sjefen hadde brukt bandkassa på en skreddersydd dress, var tålmodigheten til The Magic Band presset til yttergrensen. Det var ikke en hvilken som helst dress. Dressen kom fra skredderen til Elvis, Gram Parsons og en rekke andre artister med interesse for paljetter, frynser og edle steiner. Etter å ha vært underlagt et beinhardt regime med innesperring og begrenset tilgang til mat og drikke, var Nudie-dressen dårlig nytt. Et mytteri var under oppseiling. Men se gjerne opptaket fra Beat Club samme år, hvor de «loker rundt» med fantasifulle hatter og spiller fletta av alle. Det siste på aller beste vis.
Albumet er løsere i formen enn «Trout Mask Replica» og nærmere en tolkning av blues-tradisjonen framfor løsrivelse fra den. Lyden er uklar og på ingen måte like elegant, som på mer kommersielt orienterte «Clear Spot» Dette er likevel et viktig stopp på ferden.
Jeg liker andresiden best, med «Click Clack» og «Grow Fins» som favoritter. «Click Clack» er rytmisk som Sørlandsbanen. Musikken beveger seg på tvers. Når rytmen skifter halvveis i låta transponeres vi inn et nytt musikkunivers. Her finnes en annen blues. Kapteinen bjeffer, breker og uler. På «Grow Fins» truer han med å reverse utviklingsløpet og trekke seg tilbake, ja, helt til havet, for å finne seg en søt havfrue. Det var disse to låtene Harald Are Lund spilte på radioen en gang i 1972. Jeg mener han også spilte J.J. Cale i samme program. Det finnes en annen kobling mellom Cale og Beefheart, uten at jeg skal si mer om den her.
Hva finner vi ellers på «The Spotlight Kid»? Kommersiell kan den neppe sies å være, selv om det nok var et underliggende ønske. Gitarspillet er enklere enn på de foregående skivene. Trommespillet kommer og går, slik seg hør og bør i The Magic Band, fritt individuelt og heftig rytmisk. Bassen brumler rundt i det lave registeret. Der virker det som den trives. Musikken har denne skrudde underlige rytmikken, med spennende detaljrikdom i gitarene og flotte instrumentalpartier. Bruken av marimba i Beefhearts band har alltid fascinert meg. Noen steder, som i «When It Blows It Stacks», er musikken helt fri, sluppet løs i et uberørt og åpent landskap. Det kan være en ørken. Det kan være på Mars.
Sammen med Beefhearts inspirasjon fra Howlin’ Wolf og høyst original skaperkraft, hører jeg også varhet og ømhet. Kapteinen blir gjerne misforstått. Husk; dette er en mann som kunne snakke med trær, og med et intenst levende forhold til naturen, beklageligvis med en tvilsom smak i dresser. Ja, og slutten på «Glider» er sjeldent kontant.
