Lyttelua har kastet seg over Ramones. Punklegendene fra Queens i New York har invadert den lille krabatens hode. Johnny, Joey, Dee Dee og Tommy har ligget på lur overalt i leiligheten.
Selv på do har luefanten klistra opp en diger plakat av brødrene. En plakat som stammer fra billedserien som ble tatt til coveret på «End Of The Century». Du vet, bilder av brødrene uten skinnjakker og verdens største grinefjes fra Johnny-general.
Lua digger «End Of The Century» og «Pleasant Dreams» produsert av henholdsvis Phil Spector og Graham Gouldman (10cc). To album Johnny hadde lite til overs for. Det er en fryd å studere ansiktet hans når han uttaler seg om sistnevnte på den finfine dokumentaren om the Ramones, «End Of The Century». Ikke akkurat dritfornøyd, for å si det sånn.
Men Lua har et poeng. Begge skivene inneholder mange fantastiske låter, selv om produksjonen ikke akkurat er helt Ramones. Do You Remember Rock N’Roll Radio?», «Danny Says», «We Want The Airwaves» og «KKK Took My Baby Away» står definitivt til laud. Ja, «Danny Says» er faktisk en av Luas Ramones-favoritter ene og alene på grunn av Joeys fantastiske vokal og innlevelse. Låta er 100% Joey og 0% Johnny. Og definitivt ikke punk.
Etter å ha sett «I’ts Alive» DVDen sammen en fuktig søndagskveld, er tassen og jeg hellig overbeviste om at The Ramones er nesten like bra som kjempene i Eldkvarn. Kongene fra Broadway som i 1999 ga ut mesterverket «Limbo».
Jeg kan fremdeles fornemme eksplosjonen i mitt indre da jeg hørte akkurat den plata første gang. Måten Plura med vemod og innlevelse synger om savn, anger og kjærlighetens mange valører, er tidvis så hudløs og utleverende at det er umulig ikke å bli berørt. Noe låter som «Som om du var här», «Nådens hand» og «Huvudet högt» er med på å understreke.
Jeg husker også veldig godt hvor ofte jeg besøkte Platekompaniet på Grønland med håpet tent om at «Limbo» endelig hadde kommet, men at håpet gang på gang ble slukket. Men så en dag stod den der, plata som har gitt meg så uendelig mange magiske øyeblikk. En plata som i ett eneste sprang flyttet meg fra limbo til paradis (fritt etter Dante). En plate jeg aldri kommer til å bli lei av.
