De tre Tore Renbergs bøkene om Jarle Klepp som jeg har lest er svært ulike.
«Mannen som elsket Yngve» er en underholdene karamell, «Charlotte Isabel Hansen» en mer middelmådig pageturner og «Kompani Orheim» en hjerteskjærende, vond og fantastisk oppvekstroman.
I 2008 kom filmatiseringen av «Mannen som elsket Yngve». Regissør Stian Kristiansen beviste den gangen at han har et godt grep om oppvekstsjangeren. Filmen var en hyllest til en hel generasjon som var tenåringer på det tidlige 90-tallet. I tillegg kunne soundtracket fylt med artister som The Cure og Smiths sjarmere buksene av den mest hardhjertede anmelder.
Denne gangen gir Kristiansen i kast med filmatiseringen av «Charlotte Isabel Hansen» som har fått tittelen «Jeg reiser alene».
Vi befinner oss i det krampaktig intellektuelle studentmiljøet i Bergen i 1997. Proust er Gud og utestedet Hulen er kirken hvor man tilber de kuleste bandene.
Sist vi traff Jarle Klepp hadde han et håpløst one night stand med en niendeklassing. Nå har han vokst opp til å bli en nokså ufyselig litteraturstudent som helst drikker seg drita mens han diskuterer sin egen fortreffelighet. Bomben slår ned når han får et brev hvor det står at han har en datter på syv. Ikke nok med det, Charlotte Isabell Hansen som hun heter, er på vei til Bergen.
Historien om selvopptatte mannfolk som må forholde seg til barn har vi sett på film før. Tematikken er beskrevet i alt fra «Tre menn og en baby» til Hugh Grant i den glitrende «About A Boy». Sistnevnte er en relevant referanse. Jeg kan levende ser for meg Nick Hornby og Tore Rendberg sitte i de sene nattetimer og diskutert musikk over et par kasser øl.
Men det er en digresjon.
Ettersom jeg selv var student/livsnyter i Bergen i 1997 hadde jeg håpet at filmen i større grad beskrev zeitgeisten som rådet i byen på den tiden. Vi får kun én scene fra Hulen og det legendariske vannhullet Garage er glatt klippet ut av manus.
Karakterene Jarle Klepp og særlig kompisen hans som blir spilt av alltid fantastiske Pål Sverre Valheim Hagen er imidlertid tatt på kornet. Jeg hadde nesten glemt hvor utrolig slitsomt og klamt det var på ”Høyden” (Universitetet i Bergen) på 90-tallet.
«Min Kamp»-bøkene og nå «Jeg reiser alene» får minnene til å strømme tilbake. Og de er ikke bare gode. Jeg har datet min share av «Jarle Klepper» som etter å ha døyvet den gjennomborende usikkerheten sin med et par glass vin begynte å intellektualisere og ironisere over verdens idiotskap og «mannen i gata». Samtlige lå under jernhånden til det kulturelle smakspolitiet bestående av krampekule hipstere i «Natt & Dag» og nettopp «Morgenbladet». Jævlig slitsomt for å si det mildt. Takk til alle postmoderne guder for at tåken har lettet og at det endelig har blitt stuereint å digge alt fra Lady Gaga til «Glee».
Nok en digresjon.
«Jeg reiser alene» utvikler seg altså fra å være en slags beskrivelse av en epoke til å bli en mer tradisjonell dramakomedie. Vi lærer at det å få barn endrer livet ditt og gjør deg til en generelt hyggeligere og mindre selvsentrert person. Mot slutten topper det seg i et crescendo av føleri, men såpass godtar vi ettersom det ligger implisitt i sjangeren.
Hovedrolleinnehaver og kommende «årets mest sexy mann» i ulike dameblader, Rolf Kristian Larsen, gjør en solid prestasjon som Jarle Klepp. Han er interessant å se på, selv om jeg føler at han ikke får brukt hele registeret sitt. Den lille jenten Amina Eleonora Bergrem er også nydelig.
Oppsummert er «Jeg reiser alene» en hyggelig, men friksjonsfri og forglemmelig filmopplevelse. Akkurat som boken den bygger på.
Norsk Filminstitutt har tildelt over 11 millioner til filmatiseringen av «Kompani Orheim», som har forventet premiere våren 2012. Denne boken er lysår bedre enn de to andre i Klepp-bøkene jeg har lest. Forhåpentligvis blir filmen også den beste av de tre.
