Nick Caves & The Bad Seeds – «Push The Sky Away» (album – 2013)
Nick Caves & The Bad Seeds – «Skeleton Tree» (album – 2016)
Nick Caves & The Bad Seeds – «Ghosteen» (album – 2019)
Får jeg tak på Nick Cave? Det korte svaret på det spørsmålet er «nei». Denne artikkelen handler om ikke å kunne beskrive Nick Caves tre siste album, om ikke å få oversikt over «Ghosteen». Og litt til. Jeg hører stort sett på musikken for den gode sangens skyld. Når strukturene forsvinner, står jeg forvirret tilbake. Nick Cave er en av få artister jeg følger langt utenfor komfortsonen min. Jeg prøver. Igjen og igjen.
For meg fremstår Nick Cave mer og mer som forrige tiårs fremste artist. Måten han har videreutviklet sin kunst. Gitt vrak på det som fungerte. Åpnet seg for fansen. Utvikler seg sammen med fansen i en dialog, ikke i en monolog. De tre siste albumene har utfordret. Jeg var skuffet over «Push The Sky Away» da den kom, men den har vokst seg fram som viktig sammen med de to påfølgende albumene, «SkeletonTree» (2016) og «Ghosteen» (2019). Som sceneartist er Nick Cave bedre enn noen gang.
Jeg har gitt meg selv en utfordring: Å skrive om Nick Caves tre siste album, album som nå løselig blir betegnet som en trilogi. En utfordring fordi jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter hans tre siste album så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Gjennomgikk Nick Cave en radikal forandring med albumene fra og med «Push The Sky Away»? Kanskje er ikke forandringen stort større enn fra The Birthday Party til «The Boatman’s Call» eller fra «The Boatman’s Call» til «Grinderman»? Kanskje får vi se en helt annet Nick Cave ved neste korsvei?
Jeg har fulgt Nick Cave & The Bad Seeds siden 1988. Det var da jeg først hørte låten «Up Jumped The Devil» fra albumet «Tender Prey» på Sigbjørn Nedlands legendariske radioprogram «Pandoras Jukebox». Jeg husker bruddstykker av den krevende og surrealistiske romanen hans, «Eselet så Herrens engel» (1989).
Siden ga Cave og bandet hans ut klassikere som perler på en snor: «The Good Son», «Henry’s Dream» og kanskje min favorittplate med dem, «Let Love In» fra 1994. Flere sterke album fulgte, men etter glimrende «No More Shall We Part» (2001) falt nok min interesse litt selv om jeg fortsatt likte mye av det Cave ga ut. Jeg var ikke særlig begeistret over «Push The Sky Away» da albumet kom i 2013. Noen halvslappe greier var min uttalelse. Med tiden har jeg endret oppfatning.
Bandet The Bad Seeds er ikke hva det en gang var. Hele besetningen er byttet ut siden starten, og borte er viktige bandmedlemmer som Mick Harvey og Blixa Bargeld. Ikke minst har multiinstrumentalisten Warren Ellis kommet inn i bandet. Jeg så Ellis første gang i Oslo Konserthus i 2004, da han og Cave alene leverte en forrykkende konsert. Og jeg var enig med kronprinsesse Mette-Marit, da jeg hørte henne utbryte på vei ut: «Dette var fantastisk».
Siden har Cave og Ellis laget musikk sammen til en rekke filmer. Jeg har Ellis mistenkt for å ha påvirket Cave sterkt i den retningen musikken hans nå har tatt. I forbindelse med utgivelsen av «Push The Sky Away» uttalte Cave at han ville skrive noe annet enn klart definerte historier. Han uttalte også at når en sang er forstått, mister han interessen. På «Push The Sky Away» tar Cave ikke bare et skritt bort fra de rene historiefortellingene, selve låtene mister struktur, de flyter mer. Dynamikken og råskapen fra tidligere Cave-mesterverk er nesten borte. Dette er mørkt. Vi møter Ellis’ loops og bruk av elektronikk. Fravær av strukturer og historiefortelling er viktige årsaker til at man snakker om Caves tre siste album som en trilogi.
Tekstene på «Push The Sky Away» er basert på google-søk. Ifølge Cave skulle låtene illustrere hvordan internett påvirker livene våre, store begivenheter og hvordan vi vurderer hva som virkelig er viktig. Første låt, «We No Who U R», er en flott lavmælt ballade, og i likhet med flere av låtene på albumet er den tankefull og inviterer til refleksjon. Høydepunktene på plata er for meg likevel «Jubilee Street» og «Push The Sky Away».
Det skulle bli mørkere. Andre Dominik, Nick Caves filmregissør: «Nick always feels his songs have this prophetic quality”. Nick Cave & The Bad Sees gav i 1985 ut albumet «The Firstborn Is Dead», en tittel som henspiller på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde under fødselen. Tittelen får en grufull ny betydning når Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur, dør femten år gammel under tragiske omstendigheter i LSD-rus i 2015.
Nick Cave var da i avslutningsfasen av innspillingen av albumet «Skeleton Tree».Omstendighetene og den musikalske innpakningen tatt i betraktning blir det likevel nærliggende å tolke dette albumet med sønnens bortgang som bakteppe. «Skeleton Tree» fremstår for meg som starten på Caves bearbeidelse av sorgen etter den tragiske ulykken. Samtidig kan det ha vært gjort endringer musikalsk etter sønnens død for at plata skal fremstå nettopp slik.
Og kanskje har plata fått denne betydningen også for Nick Cave. Plata ble først gitt ut ett år etter sønnens død, og Cave ønsket ikke å gjøre intervjuer i forbindelse med lanseringen av albumet. Imidlertid laget Andrew Dominik en film, «One More Time With Feeling», om albumet, og filmen er for en stor del spilt inn etter at Caves sønn døde. Noen rockartister er nærmere filmformatet enn andre. Nick Cave tilhører definitivt denne gruppen artister og har ikke bare levert filmusikk sammen med Warren Ellis, han har også vært i sentrum av flere filmer. Sangene fra albumet «Skeleton Tree» fremstår i filmen «One More Time With Feeling», enda sterkere enn på plate, og Cave fremstår som så ofte før, og kanskje enda mer etter, som svært reflektert.
For meg er «Skeleton Tree» ei av Nick Caves aller beste plater selv om det ikke er ei plate som kan spilles for ofte. Til det er den for krevende. Låtene føles mer klaustrofobiske og tyngre enn på «Push The Sky Away». Bruken av loops og elektronikk dras et skritt lenger. Men også forsiktig, antydende piano. Plata traff meg likevel langt raskere enn forgjengeren, «Push The Sky Away», helheten fremstår som mer solid, med fantastiske enkeltlåter som åpningslåten, «Jesus Alone», en merkverdig låt som høres ut som den vil bryte sammen, omtrent på samme måte som Cave selv må ha hatt det:
«You fell from the sky
Crash landed in a field
—
With my voice
I am calling you”
«Distant Sky» der Else Torp bidrar med nydelig vokal er et annet høydepunkt. Vakker, lengtende:
“They told us our gods would outlive us
They told us our dreams would outlive us
They told us our gods would outlive us
But they lied
Let us go now, my only companion
Set out for the distant skies
Soon the children will be rising, will be rising
This is not for our eyes”
Det er mulig å tenke seg at et annet høydepunkt, «Girl In Amber», er skrevet før de tragiske omstendighetene inntraff, men låten gir likevel sterk mening i den konteksten: “I knew the world it would stop spinning now since you’ve been gone //I used to think that when you died you kind of wandered the world”. Dette er en vakker, sakral låt som har mye til felles med låtene vi senere skal stifte bekjentskap med på albumet «Ghosteen».
Men hvordan ville låtene fra «Push The Sky Away» og «Skeleton Tree» fungere på konsert sammen med mer konvensjonelle og til dels hardtslående og tøffe låter fra tidligere i karrieren? Høsten 2017 i Oslo Spektrum leverte Nick Cave & The Bad Seeds en av de sterkeste konsertene jeg noen gang har opplevd. Tidligere og kortere konserter med ham hadde ofte åpnet fantastisk, men dalte litt i intensitet utover, ikke denne gangen! Sjelden har jeg sett en artist ha slik kontroll på sitt publikum og ikke minst kommunisere så sterkt med oss. Vi var en del av konserten!
En seksti år gammel mann som presenterer nesten hele «Skeleton Tree» – et album man ikke skulle tro var skapt for dette formatet – og få låtene herfra til å være høydepunkter, var en fantastisk prestasjon. Å fylle opp hele scenen med publikummere uten at det et øyeblikk virket patetisk var like imponerende. Jeg har ment at Johnny Cash’ versjon av «Mercy Seat» er bedre enn Caves. Nå er det uavgjort. Minst.
Og bandet da! Kliner kalkulert til på «Jubilee Street» og «Red Right Hand» så hele Oslo Spektrum rister. På samme måte som Cave, vet de å variere intensiteten gjennom låtene slik at vi som er der vekselvis ler og gråter. Med de versjonene vi fikk av nevnte «Jubilee Street» og «Push The Sky Away» ble mitt forhold til albumet «Push The Sky Away» endret for alltid. Med kniven på strupen holder jeg det likevel som mindre interessant enn de to etterfølgerne.
På baksiden av omslaget til filmen «20,000 Days On Earth» fra 2014 fremstilles Nick Cave som en av musikkhistoriens mest mystiske personer. Om musikken på «Push The Sky Away» og «Skeleton Tree» kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen hans ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.
Den Nick Cave vi så i Oslo Spektrum hadde gått en lang vei, og vel ett år seinere dro han ut på turné alene. I Oslo Konserthus i mai 2019 sang han fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt, og Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død, om å skrive sanger, forbilder (Cohen, Dylan, Van Morrisson og Cash) samt spørsmål om favorittgodteri. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere.
På nettsiden «The Red Hand Files» kan fans og andre stille ufiltrerte spørsmål til Cave. Her fikk Cave nylig spørsmål om hvorfor han er så brutalt ærlig. Nick Cave gir et langt og velformulert svar som alltid, og svaret bør leses i sin helhet. Han selv gir den beste beskrivelsen av utviklingen han har vært gjennom på det menneskelige plan, og hvordan denne utviklingen påvirker kunsten hans og dialogen med publikum. Cave sier at med de prøvelsene og den eksponeringen for offentligheten han og hans familie har vært utsatt for, har han ikke lenger noe å skjule. Han har gjennom dette blitt skjenket frihet til å være ærlig mot seg selv og verden.
Og det var på «Red Hand Files Nick Cave i fjor høst slapp nyheten om at han ville slippe en ny plate om bare en uke. «Ghosteen» splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Jeg har lest gode og innsiktsfulle anmeldelser av «Ghosteen». Noen har gitt den toppkarakter, andre har gitt den en treer. Men jeg opplever at alle anmeldelsene har hatt noe for seg, ingen har misforstått.
For meg er «Ghosteen» mer enn noe annet en følelse. En følelse jeg oftest har fått en tidlig helgemorgen. Andre ganger er forbindelsen til stoffet helt brutt. Denne gangen er hentydningene til sønnen, Arthur, udiskutable. Dette er en bearbeidelse av sønnens død, sorg og savn. Ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset og som har forsonet seg med det som har skjedd. Det er sagt at de siste platene til Nick Cave ikke bare handler om sønnen. De er vel så mye til kona og en hyllest til deres forhold.
Musikken på «Ghosteen» er mer harmonisk enn på «SkeletonTree», til dels monoton og sakral, en videreutvikling av musikken som møtte oss på hans to forrige plater. Låtstrukturen er nesten helt borte. Det kommer partier på flere av låtene som fremstår vakrere enn andre, men jeg har problemer med å skille dem fra hverandre. Hvilken låt hører jeg nå? Heldigvis leser jeg at selv Warren Ellis, som har laget musikken sammen med Cave, sier at han aldri vil få oversikt over «Ghosteen».
Det er ikke nytt at Cave bruker religiøse bilder. Dert er bibelske motiver også på «Ghosteen». Siste del av «Hollywood» er en gjengivelse av en buddhistisk historie om Kisa som mister sitt barn, en historie om at alle mennesker vil møte sorg, og at det ofte vil ta tid å finne ro i sjelen. En ro som Cave virker å være i nærheten av og som han vil la lytteren ta del i. Aldri har «I love you» vært sunget så mange ganger med så mange nyanser av mening som på «Ghosteen».
Dette er på mange måter en messe, og jeg har tidligere sagt at skal det være noen vits i å høre på dette albumet, bør man være fullt til stede. Men de siste ukene har jeg hørt på «Ghosteen» når som helst. Jeg tillater meg å koble meg på og av musikken. Stopper opp og plukker opp enkeltelementer. Blir med Nick Cave inn i en parallell verden. Musikken, og Caves stemme løfter Cave og lytteren nærmest over i en annen dimensjon. Der Cave møter sønnen Arthur på halvveien. Der han er ved siden av sønnen, der han ser sønnen danse. Han synger av og til falsett for å lage denne helt spesielle stemningen. Andre ganger er vi nærmere virkeligheten. Cave søker fred, venter. Og jeg kan oppleve at jeg har vært et annet sted enn Cave noen minutter.
Jeg vil forstå og ta musikken og tekstene innover meg. Men her forstår jeg og fanger bare fragmenter. Nick Cave fortsetter dermed å være interessant. Om 30 år, er det kanskje ikke klassikere som «Let Love In» og «The Good Son» som trekkes frem som Nick Caves mest betydningsfulle verk. Kanskje er det «Skeleton Tree» og «Ghosteen»?
