Den 9. juni var det 42 år siden Rolling Stones ga ut den ganske fine “Some Girls” (1978).
Tekst: Martin Johannessen
Dette var første plate med Ron Wood som fullverdig medlem. Han hadde bidratt litt her og der på de to foregående også. Men nå var han altså med for fullt. Og det var jaggu bra. For “Some Girls” ble en veldig bra Stones-plate. Helt klart den beste siden “Exile On Main St.” (1972).
Plata er spilt inn i Pathé Marconi Studios utenfor Paris med Mick Jagger og Keith Richards, kreditert som The Glimmer Twins, som produsenter. Jagger forteller:
“The inspiration for the record was really based in New York and the ways of the town. I think that gave it an extra spur and hardness. And then, of course, there was the punk thing that had started in 1976. Punk and disco were going on at the same time, so it was quite an interesting period.”
Og som det ofte er med Stones-plater er det en variasjon av stilarter: “Miss You” er litt disco, “Far Away Eyes” er en countrylåt, “Shattered” er mer pønkete, men likevel typisk rufsete Stones-skrangling.
Fire låter ble gitt ut på single: “Miss You”, “Beast of Burden”, “Respectable” og “Shattered”. Og det var helt klart “Miss You” som gjorde det aller best med en tredjeplass i England og førsteplass i USA. “Beast of Burden” ble bare gitt ut i USA, men havnet på en hederlig 8. plass.
Plata gjorde det også veldig bra og er blant bandets mestselgende studioalbum. Den kom på andreplass i England, førsteplass i USA og topplasseringer i mange andre land. I Norge ble den nummer 3.
At Ron Wood nå var fast inventar i bandet var en musikalsk gave. Nå kunne Keef og Wood veksle på solo og riff. “Beast of Burden” er et glimrende eksempel.
Dessuten hadde Jagger lært seg kunsten å traktere seks-strengeren og kunne bidra mer i lydbildet. “Respectable” er et fint eksempel på trippelt samspill.
Og de var tydeligvis produktive. Ryktene sier at de spilte inn omtrent 50 låter, hvorav flere dukket opp på senere plater. Men “bare” 10 fikk plass på denne.
Bill Wyman var ikke til stede under hele innspillingen, (men det er han som spiller synth på tittellåta). Derfor spiller Keef bass på et par låter og Ron Wood på avslutningslåta, “Shattered”. Wood spiller dessuten pedal-steel på “When the Whip Comes Down», “Far Away Eyes” og “Shattered”.
“Some Girls” er også en av de sjeldne platene der Ian Stewart ikke spiller. Det er Woods gamle bandkamerat Ian McLagan fra Faces som spiller el-piano på “Miss You” og orgel på The Temptations-coveren “»Just My Imagination (Running Away with Me)”.
En annen kjendis på gjestelista var Simon Kirke fra Free og Bad Company som spiller congas på “Shattered”.
Plata ble som sagt en stor suksess og kritikerne likte det de hørte. The Village Voice skrev:
«The Stones’ best album since ‘Exile on Main Street’ is also their easiest since ‘Let It Bleed’ or before.”
Det eneste de hadde å kritisere var den ganske drøye teksten på tittellåta:
“Lyrically, there are some bad moments – especially on the title cut, which is too fucking indirect to suit me – but in general the abrasiveness seems personal, earned, unposed, and the vulnerability more genuine than ever.”
Du kan jo bare google den, så skjønner du kanskje hva de mener.
