Plateanmeldelse: Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy» (album, 2020)

Denne australske kvintetten presterte ifølge Popklikks ufeilbarlige smaksdommere ikke mindre enn årets plate med sitt debutalbum «Hope Downs» i 2018. Det er derfor forventninger til at tittelen på andrealbumet ikke blir en selvoppfyllende profeti når nummer tre endelig er her!

Og Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens.

I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder».

Jeg så dem i Oslo i 2018, og det var tidvis pur magi over det nærmest telepatiske gitarsamspillet mellom de tre gitaristene. Og det er mye brillefin gitarlek å glede seg over her også. Tankene går til andre gitardominerte band med flere ganske likelydende vokalister og ditto låtskrivere, som Big Star, The Go- Betweens, The Posies, Teenage Fanclub og The Church. Man vet ikke alltid hvem som synger eller har skrevet låtene – det er symbiosen i bandet slik den fremstår som en sum større enn regnestykket som utgjør magien.

Her er det unektelig nikk til nevnte åttitallshelter, det er for eksempel spor av salige Grant McLennan i «The Only Ones», men jeg synes også å ane en dose Prefab Sprout-inspirasjon her og der, og da er vi inne på velkjente Popklikk-helter.

Tredjealbumet har unektelig et noe mer polert lydbilde enn forgjengeren. Det er også tendenser til utflippa psykedelia-tendenser som veier opp – men regien er relativt stram og de ti låtene klokker inn på drøyt 39 minutter. Dessuten er den en godt timet plate: dette låter rett og slett veldig sommer – et nødvendig befriende album som fort kan bli hovedsoundtracket til den rareste sommeren i moderne tid.