Plateanmeldelse: Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (albums, 2020)
Første Dylan-plate med egne låter på åtte år er selvsagt en begivenhet – og forspillet med den vanvittige «Murder Most Foul» bidra ikke til å dempe forventningene. Og som på den nevnte singelen flyter de kulturelle tungt i vannet gjennom hele albumet.
Allerede på førstelåta «I Contain Multitudes» får vi nikk til Edgar Alen Poe og William Blake; Det er en var og skjør låt et sted i «Oh Mercy»-landskapet. «I sleep with life and death in the same bed» synger His Bobness i en av mange gode onelinere her.
«False Prophet» er klassisk Dylan-blues med hans mangeårige gitarist Charlie Sexton i toneangivende skarp form.
«My Own Version of You» er rent ut vanvittig – en mollstemt valsesak der protagonisten inntar en slags skaper/Frankenstein-rolle og setter sammen ulike personer, for eksempel slik:
I’ll take the Scarface Pacino and the Godfather Brando/Mix it up in a tank and get a robot commando/If I do it upright and put the head on straight/I’ll be saved by the creature that I create/I’ll get blood from a cactus, gunpowder from ice/I don’t gamble with cards and I don’t shoot no dice/Can you look at my face with your sightless eyes?/Can you cross your heart and hope to die?/I’ll bring someone to life, someone for real/Someone who feels the way that I feel
Der blir mer og mer surrealistisk utover i teksten: stemningen er ikke ulik det crooner-universet Dylan har dyrket så grundig de siste ti årene. Tekstmessig får jeg assosiasjoner helt tilbake til til de halsbrekkende vendingene i “Desolation Row” fra 1965..
«I’ve Made Up My Mind to Give Myself To You» – det går sakte og fortsatt i valsetakt med et finstemt «englekor» i bakgrunnen. Oljefat og masse luft i lydbildet. Det er kledelig vakkert – og attpåtil plass til en instrumentalt parti som bryter med resten av gangen i låta.
Plata er produsert med rikelig plass til stemmen – jeg synes han synger bedre her enn kanskje noen gang siden «Time Out of Mind» på nittitallet. «Black Rider» fortsetter i det samme crooneraktige hjørnet musikalsk – jazzakkorder og harmonier en Gerschwin verdig – temaet er gammelt som bibelen – Det er Faust, Bergman og Robert Johnson – det evige oppgjøret med djevelen og døden:
Black rider, black rider, tell me when, tell me how/If there ever was a time, then let it be now/Let me go through, open the door/My soul is distressed, my mind is at war/Don’t hug me, don’t flatter me, don’t turn on the charm/I’ll take a sword and hack off your arm
«Goodbye Jimmy Reed» er noe såpass jordnært som en slags hyllest til en av bluesens underkjente helter (alkoholiserte Reeds genialt enkle gitarteknikk er forresten godt beskrevet i Keith Richards’ eminente selvbiografi):
You won’t amount to much, the people all said/’Cause I didn’t play guitar behind my head/Never pandered, never acted proud/Never took off my shoes, throw ’em in the crowd/Goodbye Jimmy Reed, goodbye, goodnight/Put a jewel in your crown and I put out the lights
Musikalsk får vi en en reise tilbake til bluesrocken Dylan introduserte på «Highway 61». Etter «Mother of Muses» – nok en crooner-ballade nesten i Cohen-land, kommer «Crossed the Rubicon», den råeste av blueslåtene – gitarene her er i John Lee Hooker-land – det er «bar room» feeling og helt perfekt lyd. «Key West (Philosopher Pirate)» er melodisk og dempet – igjen et musikalsk tilbakepek til «Oh Mercy»-soundet – dype trommer, trekkspill og forsiktige gitarer. Koringer av typen Nick Cave alltid har vært så glad i på sine rolige låter. Mollstemt og vakkert. Til slutt: Det 16 minutters lange eposet om JFK, og minikulturhistorien, som utgjør «Murder Most Foul».
Tekstene trenger mer dypdykk, men førsteinntrykket er veldig lovende. Det er død, hav, kjærlighet og en vidunderlig omgang med historiske personer av stor kulturell betydning – det kan virke som om vår mann har vært opptatt av å heise størrelser og gi dem som fortjent, enten det er William Blake, Jimmy Reed eller Al Pacino.
Coverbildet kan se ut til være hentet fra en bluesklubb på 1950-tallet – det er ikke tilfeldig, vil jeg tro.
Musikalsk er det en rikdom og variasjon her som det er lenge siden vår mann leverte, selv om det melodisk ikke er på «Blonde on Blonde»-nivå. Kanskje kan vi takke alle årene i crooner-land, men også skarp konkurranse fra andre aldrende herremenn som nå avdøde Leonard Cohen, Paul Simon, Ry Cooder og Neil Young, som alle har prestert gode album de siste årene? 79-åringen viser i hvert fall en beundringsverdig vilje til fornyelse, og noe sier meg at dette vil bli stående som en bauta i den motvillige nobelprisvinnerens sene karriere. La oss håpe han ikke venter åtte år til før neste gang – da er han 87.
