Den 18. juni var det 36 år siden Nick Cave and the Bad Seeds debuterte med “From Her to Eternity“ (1984).

Tekst: Martin Johannessen 

Plata er spilt inn i The Garden og Trident Studios i London med bandet som produsenter og Flood som lydtekniker. Flood hadde tidligere jobbet med artister som New Order, Ministry og Cabaret Voltaire.

Etter noen år med The Birthday Party tok Nick Cave med seg Mick Harvey og oppkalte det nye bandet etter The Birthday Partys siste EP, “The Bad Seed” (1983). De forkastet heldigvis forslaget om å kalle seg Nick Cave and the Cavemen.

Nick Cave and the Bad Seeds tok også med seg bassisten Barry Adamson, som hadde spilt live med bandet og dessuten spilt i Magazine. De fikk også med seg Blixa Bargeld fra tyske Einstürzende Neubauten som hadde rukket å lage en del støy. Hugo Race, Anita Lane er også med på plata, sammen med J.G. Thirlwell (ukreditert).

Nick Cave forteller: «Well, I guess we weren’t kicking people in the teeth anymore. I mean, it just became different. I wanted it to be more lyrically orientated and getting Blixa Bargeld from Einstürzende Neubauten in the group made an incredible difference. He’s a completely kind of atmospheric guitarist and incredibly economical and it gave me room to breathe.»

Da plata kom ut var det en stor overraskelse for alle som hadde fulgt The Birthday Party, for andre var det en helt naturlig utvikling.

Likevel var bandet ukjent for de aller fleste og de kom plutselig med en plate som var ulik det aller meste på den tiden.

Opprinnelig ville Cave spille inn en soloplate med tittelen “Man or Myth?”, men gikk altså for å starte et nytt band i stedet.

Og det var jo nå Nick Cave sådde de første frøene som senere skulle løfte ham høyt opp i rocke-universet, “bad” eller ikke.

Cave skrev det meste av musikken. Men på en låt som “Cabin Fever”, som Cave skrev sammen med Blixa Bargeld, er det industrielle bakteppet fra Neubauten langt framme i lydbildet. Tankegodset til Blixa er i det hele tatt tilstede over hele plata. Støy, intelligente tekster og visjonært.

At Cave ville noe helt spesielt med musikken kommer godt fram allerede i åpningslåta, Leonard Cohen-coveren “Avalanche” (1971), som låter helt annerledes enn originalen. Plata vokser og vokser i mine ører. Det en solid klassiker.

BBC Music skrev: «imperfect, visceral, exciting and, ultimately, classic.” Eller “jævli bra”, sagt med litt mer folkelige ord.