I dag er det 52 år siden The Band debuterte med strålende “Music from Big Pink” (1968).
Tekst: Martin Johannessen
Låtene til plata ble laget i det store rosa huset til Rick Danko, Richard Manuel og Garth Hudson i West Saugerties i New York. Den er spilt inn i løpet av et par ukers tid i Capitol Studios i Los Angeles og A&R Studios i New York med John Simon som produsent.
John Simon produserte mer The Band seinere. Men omtrent samtidig produserte han også “Cheap Thrills” (1968) med Big Brother and the Holding Company og debuten til Blood, Sweat & Tears (1968). Året før hadde han produsert debutplata til Leonard Cohen (1967).
John Simon var imponert over gutta i The Band: “These guys weren’t teenagers. They were seasoned veterans whose debut album sounded more like a band in their prime. The songs were more like buried treasure from American lore than new songs by contemporary artists.”
Bob Dylan og The Band hadde brukt det samme huset, eller kjelleren for å være mer presis, til å leke seg med nye og gamle låter som til slutt endte opp på “The Basement Tapes” i 1975.
Men denne gangen var det for det meste låter fra The Band. Dylan skrev “I Shall Be Released”, og “Tears of Rage» sammen med Richard Manuel, og “The Wheel’s on Fire” sammen med Rick Danko. Dessuten malte han coveret. Resten er skrevet og sunget av The Band.
Men litt hjelp fikk de likevel. Al Kooper skrev omtalen i Rolling Stone. Og han likte det han hørte veldig godt: “This album was recorded in approximately two weeks. There are people who will work their lives away in vain and not touch it.”
The Band var fortrolig med soundet de hadde hatt i kjelleren sammen med Dylan. Da produsenten spurte dem hvordan de ville høres ut, svarte de ganske enkelt: “Just like it did in the basement.”
“Music from Big Pink” er en imponerende debut i mine ører. Den solgte ikke særlig mye da den kom ut, men klatra opp til 30. plass i USA og solgte etter hvert til gull.
Den store låta her er “The Weight”. Den er skrevet av Robbie Robertson og synges av Levon Helm og Rick Danko. Av en eller annen grunn var det bare så vidt den ble med på plata.
Det er Richard Manuel som synger de fleste låtene, men Robertson ville skrive en låt som Levon Helm kunne synge: “I thought, Jeez, I want to write a song that Levon can sing better than anybody, ’cause I knew his abilities.”
Robertson satt å så på gitaren sin, en Martin D-28 og fant ut at den var laget i Nazareth, Pennsylvania. Det ga ham ideen til låta. Liksom bibelsk og stort, men samtidig noe veldig amerikansk. Robertson skrev låta der og da.
De andre gutta var ikke særlig imponert. Robertson forteller: “They reacted very strongly to the song’s possibilities, but I mostly thought of it as a fallback tune in case one of the other songs didn’t work out.”
De prøvde den likevel litt seinere, med litt forskjellige arrangement. Robertson forteller: “We had tried it a number of different ways, but we weren’t that excited about it. So we were in the studio, and just out of trying to not be boring, we said, ‘Well, let’s give that ‘Take a load off Fanny’ song a shot.’ We recorded it, and it wasn’t until we listened back to it that we realized, ‘Holy shit, this song’s really got something.’”
Åpningslåta “Tears of Rage” er også glimrende og en av mine favoritter. En sløy og fin sak som stammet fra tiden i kjelleren sammen med Dylan. I følge Helm er låta noe av det fineste som kom fra Manuel: “Richard sang one of the best performances of his life.”
1968 var et glimrende år for musikk med mange gode nye plater fra The Doors, Pink Floyd, The Mothers of Invention, Miles Davis, The Byrds, The Jimi Hendrix Experience og mange flere, men debuten til The Band står fremdeles som en av de beste dette året.
