RETROKICK: Matthew Sweet – «Girlfriend» (album, 1991)
Hva får du hvis du legger sammen et stykk nyskilt popsmed, store følelser og bitterhet med legender fra band som Television og the Voidoids, og folk som har jobbet med Lou Reed?
Du får Girlfriend (1991), gjennombruddet til Matthew Sweet! Låtskriveren fra Athens, Georgia ga ut et par helt ok, men ganske kjedelige og «polerte» plater på midten av 1980-tallet. Mot slutten av jappenes tiår skjedde det åpenbart noe i Matthew Sweets liv som ga en kreativ energi (og emosjonell destruksjon?) som etter hvert ble til klassikeren Girlfriend.
Han ble skilt fra sin første kone og fikk sparken fra plateselskapet, blant annet. Sweet slo seg sammen med folk som Robert Quine (Lou Reed, Voidoids), Richard Lloyd (Television), Lloyd Cole, Ric Menck (Velvet Crush) og pedal-steelguruen Greg Leisz. For Girlfriend er en gitarplate med stor G! Gitarene skurrer, ruller og spriker ut av høyttalerne. Små og store soloer som plutselig triller rundt.
Av og til tror jeg det er slik at man hører Robert Quine i den ene og Richard Lloyd i den andre høyttaleren, nesten som i en gitarduell. Gitarlyden er på et vis «tørr», klar og skitten på en og samme tid. Låtskriveren og sjefen selv holder seg i hovedsak til bass og sang.
Låtene da. LÅTENE! Girlfriend er et helstøpt album uten en eneste «filler»-låt. Vi får alt fra skurrete alternativ rock og tungt Byrds-inspirerte tolvstrengsvidundere til country-ballader og powerpop fra øverste hylle. Vi trenger ikke ta dem alle her, for du skal jo sette deg ned og lytte nå, ikke sant? Girlfriend gjør seg overalt. I bilen, på jobben, på vei til jobben, mens du tar oppvasken, til fredagsølen og ikke minst på terrassen en solrik vårkveld!
Uansett. Plata innledes ikke med noe publikumsfrieri av typen umiddelbar powerpop-eufori. Neida, den innledes med den heller beske «Divine Intervention», en låt der gitarene skurrer, fader og returnerer, mens salige Matthew synger en bitter hymne om religionens uforløste potensiale. Den gir jo ikke hva den lover!
Men, så… så leverer Matthew en helt fantastisk, catchy låt i «I’ve Been Waiting». Hva han har ventet på? Det kan du sikkert tenke deg! Tittelsporet følger på i det som må være en av den moderne rockehistoriens beste plateinnledninger. Dette er platas første «breakup»-høydepunkt. En herlig powerpop-klassiker med skurrete gitarer (igjen) og et søkende refreng.
«Looking at the Sun» og «Winona» tar det ned to hakk, hvor sistnevnte er en skeiv, humoristisk country-ballade om forelskelse med et ganske åpenbart hint i retning Winona Ryder, fullt utstyrt med følsom pedal steel-gitar: «Could you be my little moviestar / Could you be my long lost girl / It’s true that I don’t really know you / But I’m alone in the world».
«Day or Night» er nærmest en eneste lang gitarsolo, etterfulgt av et knippe fantastiske låter. «Thought I Knew You» er marinert i bitterhet, over akustiske gitarer og et drivende komp, mens «You Don’t Love Me» kanskje er platas høydepunkt: en countryinspirert ballade drevet fram av piano og pedal steel, sunget med en innlevelse der Matthews stemme nærmest kjemper mot følelsene.
Ja, det blir mye følelser. Dette er en klassisk, nærmest ikonisk «breakup»-plate. Ikke noe nytt i «I Wanted to Tell You» tekstmessig; en ganske streit rockelåt. Plata avsluttes (i den klassiske LP-versjonen) med «Don’t Go» som er en åpenbar bønn til eks’en med en skingrete Richard Lloyd-solo og den nydelige balladen «Your Sweet Voice».
Hvis man er opptatt av fysiske format, så er Girlfriend-utgivelsene på CD og nyutgivelsen på vinyl for noen år tilbake visuelle nytelser. Coveret med tenåringsjenta, fyldige teksthefter og liner notes for de spesielt interesserte. Kort sagt: har du ikke hørt Girlfriend før så anbefaler jeg en lytt eller fire (flere lyttinger gir stor avkastning!). Er dette en gammel favoritt fra det uskyldige 90-tallet, før Tinder, Snapchat og kommentarfeltene? Ta et gjenhør, Girlfriend har lang holdbarhet, jeg vil gå så langt som å si at dette er en tidløs plate!
Hvis en lytt på Girlfriend pirrer nysgjerrigheten på popsmeden og rockeren Matthew Sweets andre utgivelser, så anbefales alle platene i hans 90-tallsperiode på det varmeste. Son of Altered Beast fulgte opp Girlfriend med en anelse hardere plate, spesielt tekstmessig, men med et par av Sweets beste låter i «Someone to Pull the Trigger» og «Devil With the Green Eyes». 100% Fun fra 1995 og Blue Sky on Mars er mer rett-fram powerpop-skiver med et «punchy» lydbilde, signert grunge-produsenten Brendan O’Brien.
Rett før årtusenskiftet slapp Sweet In Reverse som gikk mer mot 1960-tallets og Phil Spectors «wall of sound», med blant annet studio-musikere som hadde jobbet med Beach Boys og andre helter fra den epoken.
