I denne artikkelserien vil jeg ta for meg powerpopens store gullalder 1976-1980. Det bli en artikkel for hvert år ledsaget av min personlige topp 10-liste. Men først må vi se på hvilken musikk og hvilke artister som inspirerte dem forut, i de formative årene 1963-1975.

Av Øyvind Ødegaard

Pionerene kan grovt deles i tre. Først har vi det amerikanerne omtalte som «british invasion» tidlig på 60-tallet. Jeg har valgt ut de tre jeg mener er aller viktigst for powerpopen – Searchers, Who og Hollies – men det kunne like gjerne vært Beatles, Dave Clark Five eller et spann med andre.

Dernest er det de amerikanske bandene som tydeligst lot seg inspirere av den britiske invasjonen og som i stor grad har inspirert etterkommerne, nemlig store Byrds og bittesmå Choir og Knickerbockers. Her vil jeg kunne akseptere at Beach Boys burde vært med, men for meg er og blir de surf.

Endelig har vi de fire store på 70-tallets første halvdel, som hver på sin måte var instrumentelle for powerpopens oppblomstring på slutten av 70-tallet: Badfinger, Raspberries, Big Star og Dwight Twilley Band. Ingen av disse ti artistene ble omtalt som powerpop, ei heller brukte de begrepet om seg selv i samtiden. Nå i ettertid regnes de fire siste som powerpopartister minst like gode som alle andre.

Så her er de ti viktigste og beste låtene som har påvirket senere powerpop sterkest, i nesten kronologisk rekkefølge 1963-1978:

Dette er debutsingelen til Searchers, som ble en instant hit i England. De måtte vente til tredjesingelen «Needles And Pins» før det tok av i USA. Dette er jo en fest av en låt, med stødig komp, klingende og rullende gitar og strålende vokal av Tony Jackson med koring av Chris Curtis. Teksten er naturligvis om en jente og refrenget synges minst like hyppig som versene. Listen er lagt og vi har allerede identifisert de viktigste kjennetegnene ved powerpopen: klassisk besetning med bass/trommer/gitar/vokal, harmonisang, refrengtungt, få eller ingen gitarsoloer, tekster om jenter. Searchers holdt seg til denne formelen hele karrieren og gjorde til og med et vellykket comeback i 1979-81 med to helstøpte og tidsriktige powerpopalbum.

Der Searchers kom med pop kommer Who med power, selv om dette er en av deres mer popete låter og med åpenbar Beatlesinspirasjon. De kunne like gjerne vært representert her med en annen singel, som «Pictures Of Lily» eller «I Can See For Miles», men jeg synes at «The Kids Are Alright» er deres aller fineste øyeblikk og samtidig den som peker mest fremover mot powerpopen. Mange av 70-tallsbandene brukte de litt hardere gitarene, og de kommer unna med det hos meg nettopp takket være The Who.

 

Dette er langt fra en av deres mest kjente låter, en cover av folktrioen Peter, Paul & Mary faktisk, men jeg synes bare den svinger helt utrolig. Og det er og blir en viktig egenskap ved powerpopen. Det skader heller ikke at Hollies er kongene av harmonisang. Et tydelig tegn på bandets betydning for powerpopen er 1995-albumet «Sing Hollies In Reverse», hvor 21 nyere powerpopere covrer hver sin Hollies-låt, blant dem de store 90-tallsfavorittene Material Issue, Wondermints og Posies.

Hentet fra det mesterlige debutalbumet og utrolig nok bare gitt ut som b-side på singel (med Dylan-coveren «All I Really Want To Do» på a-siden). De mest sentrale elementene, som 12-strengs Rickenbacker og harmonisang fra himmelen, dannet skole for den senere powerpopen. Samtidig er det lett å høre at Byrds hadde plukket opp ett og annet fra sine britiske forgjengere. Sangen klokker inn på 2 minutter og 31 sekunder, en perfekt lengde for sjangeren.

 

Amerikanske Knickerbockers fikk en liten hit med «Lies» i 1965, og de fulgte opp året etter med denne som nådde 46. plass på Billboardlista. Begge sangene høres ut som Beatles og er derfor populære å ta med for arrangører av popquizer som «feller». Teksten er enkel og grei og handler som seg hør og bør om jenter. En Knickerbocker er for øvrig et ord for en hollandsk innvandrer til USA med rare bukser, altså knickers.

The Choir er et annet amerikansk band med tung gjeld til Beatles. De er kjent av to grunner: Denne sangen som er en klassiker av de sjeldne og som pussig nok er omtrent det eneste de klarte å gi ut. På mystisk vis er den gitt ut som EP i Israel med tre dansende jenter på omslaget (se bilde). Jeg er så langt den eneste kjente innehaver av denne EPen i verden(!). Men først og fremst er The Choir kjent fordi besetningen med Wally Bryson, Dave Smalley og Jim Bonfanti noen år senere dannet Raspberries sammen med Eric Carmen.

Britiske Badfinger fikk en liten hit i USA med «Baby Blue», mens Apple ikke en gang klarte å få den ut på singel i UK. Ikke i Norge heller for den saks skyld, derimot i Danmark og Sverige. Den skulle selvfølgelig gått til topps på alle lister allerede i 1972, men slik var livet for de stakkars gutta i Badfinger. Det meste gikk til helvete med dobbelt selvmord som absolutt bunnivå. Trøsten får være at de i dag er ubestridte legender og at «Baby Blue» 41 år senere gikk inn på de britiske hitlistene takket være at den var finalelåt til TV-serien «Breaking Bad». En ganske åpenbart valg, for øvrig.

Her møter vi altså igjen The Choir ispedd vokalist, krølltoppog ungpikeidol Eric Carmen. Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med Raspberries. Gitaren blir ofte for høy og hard og vokalen for skrikete. Det grenser til overdose av bredbenthet, med andre ord, og det vil vi purister ha oss frabedt. Men i ganske mange av låtene kommer de unna med det, som i bringebærsøte «Let’s Pretend». Eric Carmen har for øvrig fått æren av å bli udødeliggjort av Atle Antonsen (eller er det omvendt?) i TV-serien «Etaten». Hver gang ting går «Tor» imot setter han seg i bilen og hører på Eric Carmens «All By Myself» fra 1975. Og eksemen forsvinner. Ikke.

Big Star er sannsynligvis det bandet hvor spriket mellom hvilken status de hadde den gang de var aktive kontra nå er størst, med en mulig konkurrent i Velvet Underground. Ingen utover et knippe entusiastiske musikkjournalister brød seg den gang. Nå har alle med respekt for selg selv Big Star i hylla. De var på feil plateselskap og tiden var ikke moden for kvalitets powerpop. Det er liten tvil om at det er Big Star, med de to sidestilte komponistene, vokalistene og geniene Alex Chiltonog Chris Bell i spissen, som har hatt størst betydning for senere powerpopartister. «September Gurls» er bare en av veldig mange grunner til det.

10. Dwight Twilley Band: «You Were So Warm» (1975)

Dwight Twilley Band var den store sensasjonen høsten 1975 I USA. Debuten «I’m On Fire» føyk rett inn på hitlistene og bandet fikk massivt med radiotid. Dette er oppfølgeren. Så smektende, myk og forførende som verden knapt hadde hørt før med nydelig harmonisang mellom Dwight og kumpan Phil Seymour. Og hva skal vi si om teksten? «You were so warm. You melted me in your arms. We were so young. You made me come undone”. Her holder det antakelig med grunnfag i tekstanalyse for å komme til bunns i tolkningene. Med Dwight Twilley Bands debut var USA klare. Fra 1976 kommer «The Big Power Pop Explosion»! Mer om det i neste kapittel.

Fun fact: Alle bandene på 60-tallet brukte artikkelen «The» foran bandnavnet. På 70-tallet gjorde ingen det. Noen som vet hvorfor?

Hva har vi lært om powerpop fra pionerene? Jo, en hel del:

Tilleggsinfo 1: Jeg har hørt på powerpop og samlet tusenvis av singler gjennom mer enn 40 år. Mine synspunkter er selvsagt subjektive og utvalget er nok det som må kalles «puristisk». Kom gjerne med innspill til bedre kandidater i kommentarfeltet.

Tilleggsinfo 2: Powerpop skrives i ett ord på norsk og i to ord «power pop» på engelsk/amerikansk. Sjangeren har grenseflater til mange andre musikkstiler og i særdeleshet poppunk, new wave, popete garasje og rocka bubblegum. Jeg er tilsynelatende temmelig alene om å vite hvor grensene går 😉

Tilleggsinfo 3: Powerpop er særlig et amerikansk fenomen. Det var Greg Shaw som tok det i bruk i musikkbladet Bomp! på andre halvdel av 70-tallet, først om 60-tallspionerene, men raskt også om de samtidige artistene. (Se bilde). Det var behov for betegnelser på den nye musikken som kom i kjølvannet av punken på begge sider av dammen. I USA valgte man powerpop som merkelapp, mens new wave ble valgt i UK. Det var nesten ingen som brukte new wave i USA eller powerpop i UK. Jeg oppfatter for øvrig new wave mer som en bevegelse/fenomen, mens powerpop er en musikksjanger. Det betyr at noen av de britiske «new wave»-artistene vil være kvalifiserte til mine topp 10-lister de kommende uker.

Da skulle vi være klare for å dykke ned i powerpopens gullalder 1976-1980.

Stay tuned!