1979 var min sann nok et spennende år. Passerte 1,60 på sokkelesten. Anskaffet Docksides og blå collegejakke med skinnermer. Togaparty og første kjæreste. Elvis Costello og John Cooper Clarke på Chateau Neuf. Sid Vicious dør og London Calling fødes.
Av Øyvind Ødegaard
Og vi får ti nye perler med powerpop:
Hvis noen ber deg om å sette på arketypen av powerpop kan du trygt velge denne. Håndklappingen, «hey», driv og tempo, koring og poengtert gitarsolo (ispedd munnspill) klokker inn på 2:55. Særlig mer fengende får du det ikke innen sjangeren. Gutta i røde skinndresser fra Detroit nådde 49. plass på Billboard med denne og faktisk andreplass i Australia. Hvilket bærer bud om at de der under selv snart skal bli en stormakt innen powerpop.
For en låt dette er. Perfekt og luftig produsert av Trevor Horn og Geoff Downes i Buggles, og utgitt rett før deres egen superhit «Video Killed The Radio Star». The Jags mesterverk ble også en brukbar hit som peaket på 17. plass, men de fikk raskt dødskysset av den britiske musikkpressen. The Jags ble stemplet som rene Elvis Costello-kopister. Bare tull selvsagt, men det var noe de ikke klarte å kvitte seg med og dett var dett. Merkelig at denne ikke er på Sporify, men det gir deg sjansen til å se dette opptaket fra Top of the Pops: https://www.youtube.com/watch?v=ElnoSARYjxs
Den beste låta med stamming siden The Whos «My Generation» i 1965. En glemt perle fra bandets debutalbum, som også står seg som en av sjangerens beste LP-er. En annen nøkkelsang på albumet er «Yellow Pills». Ved siden av at de gule pillene er slang for valium har sangen gitt navn til fire strålende samlealbum med den beste amerikanske powerpopen på 1990-tallet (Yellow Pills volume 1-4).
Et ukjent band fra Iowa som rakk å gi ut tre fine singler. Aller best er «Green Hearts» som jeg regner med at du aldri har før. Føler meg omtrent like sikker på at du kommer til å velge å høre den igjen. Vokalist Rick Swan ble hektet på rollespill på 90-tallet og har siden livnært seg med å skrive om og utvikle rollespill.
Her møter vi igjen en tredjedel av The Nerves som i 1976 ga ut tidenes beste powerpop-EP. Paul Collins etablerte The Beat allerede på 70-tallet og holder det fortsatt gående med nye utgivelser og hyppige konserter, også i Norge. Det er av de bandene som har inspirert flest nåværende artister som opererer i grenselandet mellom powerpop og poppunk. Våre egne The Yum Yums bruker vel omtrent 75% Paul Collins Beat og 25% Ramones i sine komposisjoner. «Walking Out Of Love» er et storveis eksempel på klassisk Paul Collins Beat.
I min bok har Shoes gitt ut tidenes beste powerpopalbum med «Present Tense» i 1979. Derfra har jeg hentet et spor som aldri kom ut på singel, den originale «Somebody Has What I Had». Det spesielle er at versene er superfengende med herlig driv mens refrenget er litt mer anstrengt. Kombinasjonen skaper en herlig dynamikk for meg. Shoes hadde tre kreative krefter i Gary Klebe og brødrene Jeff og John Murphy. De skrev en tredjedel av låtene hver og hadde hovedvokal på en tredjedel hver. Dette er en oppskrift som fører til større musikalsk variasjon og som senere er adoptert av Teenage Fanclub. I begge tilfellene med stor suksess.
Joe Jackson er en av mange britiske artister som led skjebnen av å havne i skyggen av Elvis Costello. Dette er førstesingelen fra andrealbumet. Merkelig nok kom den ikke inn på hitlistene, mens den tamme oppfølgeren «It’s Different For Girls» ble hans eneste topp 10 hit. På «I’m The Man» har Joe det veldig travelt og resultatet er blitt en klassiker.
Disse nordirene fikk merkelappen «The Bay City Rollers of punk». Kanskje ikke så veldig stas, men strengt tatt en god beskrivelse på fengende powerpop: pop + punk = sant. Frontmann Terry Sharpe startet på 80-tallet det glimrende popbandet The Adventures. «Schooldays» er en typisk singalong med et svært lettfattelig refreng. Her må vi også ty til YouTube for å synge med: https://www.youtube.com/watch?v=3LLLXifrxOg
Da er turen endelig kommet til Norge. Norsk musikk på 70-tallet var nitrist. Omkvedet hvis det var en ny sang man i det hele tatt orket å høre gjennom var at den var «bra til å være norsk». Over 90% var utgivelser med skjeggete visesangere eller coversyngende berter, alle i slengbukser. Vendingen skjer med denne debutsingelen fra haldenserne i Front Page, og med ett kom det utrolig mye flott fra Norge. «Monster» er Front Page sitt beste øyeblikk, og Halden har i alle påfølgende år gitt oss verdige arvtakere.
Dette er den ubestridte monsterhitten innen sjangeren. Rett til topps på Billboard og i flere andre land. Den har 161 millioner avspillinger på Spotify, mens flere av de andre jeg har tatt med strever med å komme seg over tusen 🙂 Grunnen til at jeg har den helt nede på 10. plass er den klassiske «spilt i hjel» og litt lei av. Når det er sagt er «My Sharona» selvsagt en udødelig klassiker. Den tar til og med opp kampen med 20/20 om beste stamming. Vinner Ma-Ma-Ma-Ma-My Sharona eller Te-Te-Te-Te-Tell Me Why? Jeg må også kommentere de to singelomslagene over her. I alle land ble singelen gitt ut med bildet til venstre – av jenta i tettsittende singlet. Bortsett fra i Ungarn! Jeg antar at bildet var for vovet for dem og hun ble erstattet av en modell i en søppelsekkformet genser. Herlig kulturhistorie for meg.
