For en måned siden var jeg ferdig med min gjennomgang av powerpopens historie frem til og med 1980. I ettertid har mange lesere meldt tilbake at tilværelsen uten de ukentlige oppdateringene kjennes grå, kjedelig og meningsløs. Slik skal det jo ikke være. Hele hensikten med powerpopen er at kombinasjonen av kraft og harmoni skal munne ut i det gladebudskap: Ja til livet!

Tekst: Øyvind Ødegaard

Vi må derfor servere en dessert. Det er jo ikke slik at powerpopen døde i 1981, selv om det ikke er tvil om at det er lengre mellom gullkornene etter 1980 enn før. En gjennomgang av alle artister og høydepunkter gjennom 40 år (1981-2020) vil være fåfengt. Dere får nøye dere med mine ti favoritter presentert i kronologisk rekkefølge. Håpet er at noen av dere oppdager noe nytt dere liker og blir med i menigheten. Stamp your feet, tap your toe, snap your finger and clap your hands.

Greg Kihn ga ut en LP hvert år mellom 1976 og 1986 med vekslende kvalitet. Den strålende «The Breakup Song» står i denne sammenheng mest som et symbol for at det var mer eller mindre slutt for powerpopen slik vi kjente den fra 70-tallet. Det platekjøpende publikummet og musikkpressen var litt lei og «slo opp» med de gamle heltene som i sin tur la seg til uheldige tilbøyeligheter. Synthtrommer og skulderputer var de største vederstyggelighetene. Det skulle gå nesten et tiår før sjangeren reiste seg igjen.

Amerikanske Cheepskates var ett av bandene som stolte på de gamle idealene gjennom hele 80-tallet. De ga ut en streng av semiklassiske album, alle i grenseland mellom garasje og powerpop. Aller best liker jeg «It Wings Above» fra 1988, hvor åpningssporet «This And That» skinner like sterkt nå som da.

Egentlig burde jeg skrevet en egen artikkel om Dom Mariani, australieren som har frontet ikke mindre enn fire legendariske band: Stems, Someloves, Summer Suns og DM3. Alle fire er like bra, og jeg har valgt ut «Melt» av Someloves som representant for Doms genialitet. En litt vindskeiv perle i beste dBs-ånd.

4. The Posies: «Golden Blunders» (1990)

Rundt 1990 eksploderte grønsjen og det samme skjedde som da pønken slo til i 1976. En ny generasjon artister dukket frem fra skjorteflakene og brakte en ny femårs gullalder også for powerpopen. Blant de første ridderne var Posies, som med «Golden Blunders» leverte en umiddelbar klassiker. Om mulig enda sterkere var de tre åpningssporene på «Frosting On The Beater» fra 1993, men da var de ikke lenger powerpop i puristisk forstand. De harde gitarene kombinert med harmonisang gjorde at de heller fikk smykke seg med hedersbetegnelsen «grønsjens Beach Boys».

Dette er etter min mening den aller beste powerpoplåta fra de siste fire tiårene. Det er særlig koringen som får meg helt hekta. Like bra er albumet den er hentet fra – «Girlfriend». Skal du ha en samling på mere enn ti plater må denne være med. Hør særlig på den nydelige køntrismygeren «Winona» om hans avstandsforelskelse til Mrs. Ryder.

 6. Material Issue: «Valerie Loves Me» (1991)

Bedre gikk det tilsynelatende med kjærlighetslivet til amerikanske Material Issue. I «Valerie Loves Me» stemmer det meste. Det er særlig den plukkende gitaren som fenger meg. De slipper til og med unna med den desperate saksofonen som fungerer som en slags revelje til refrenget. Jeg vil også anbefale albumet denne er hentet fra – «International Pop Overthrow». Dessverre var nok ikke alt på stell i livet til vokalist Jim Ellison. Fem år senere tok han livet sitt med det svært lite romantiske «bil i garasje-trikset».

7. Wanderlust: «I Walked» (1995)

På 90-tallet hadde jeg nesten årlige turer til London for å kjøpe plater. Der måtte jeg alltid innom en knøttliten platesjappe ved Notting Hill. Med gotisk inngangsdør ble dette min katedral (se bilde). På innsiden satt to kompiser – begge med fornavn Bill – som drev hver sin butikk! Bill A drev Stand Out på høyre siden og var stum som en østers. Bill F drev Minus Zero på venstre siden og var den rake motsatsen. Overstrømmende og misjonerende skulle han spille alle sine favoritter i løpet av den timen jeg var der. En av dem var denne perlen med helt ukjente Wanderlust. Uten Bill F ville jeg aldri hørt «I Walked» og dens herlig forløsende refreng. Og ikke dere heller! Vi sender en takk til Bill F.

8. The Orange Humble Band: «Down In Your Dreams» (1998)

Vi tar turen til en vaskeekte powerpopsupergruppe. Orange Humble Band stiller med en kruttsterk lagoppstilling. Ken Stringfellow (Posies) på vokal, Darryl Mather (Someloves) på gitar, Jamie Hoover (Spongetones) på bass, Jody Stephens (Big Star) på trommer og med R.E.M.-produsent Mitch Easter bak spakene. Da bør det ikke komme som en overraskelse at denne låta er en innertier som til og med overgår «moderbandene» i all sin melodiske brillianse.

 9. Pernice Brothers: «Saddest Quo» (2005)

Dette er nok den artisten hvor spriket i status mellom Popklikkredaksjonen og resten av verden er størst. Vi simpelthen elsker dem. Det kan nok diskuteres om ikke Pernice Brothers er mer indie enn powerpop, men «Saddest Quo» er bare så strålende popmusikk at jeg ville sneket den med på enhver toppliste – uavhengig av sjanger!

Vi avslutter med et 15-årig sprang helt opp til i år. Brad Marino er en fanebærer i tradisjonen til Paul Collins Beat, og han forsvarer sin plass her med glans. Dette er en kar det blir spennende å følge i de kommende år. Brad får stå som en representant for den nye generasjonen og en påminnelse om at powerpopen aldri vil dø.

Jeg regner med at du har dine egne powerpopfavoritter fra de siste fire tiårene. Skriv gjerne i kommentarfeltet og jeg vil komme med min dom. (Spoiler: Jeg regner ikke personlige favoritter som Teenage Fanclub og Weezer som powerpop).

Les de andre artiklene om powerpop her: