I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.
Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.
Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!
Luke 12. desember:
I dag har vi plukket ut det vi mener er blant tre av de beste platene som har blitt laget i år. Tre plater som trolig er med når Popklikk skal kåre årets beste musikk 2020. Men, hvor på lista de havner, se det vet vi ikke ennå.
Paul Weller: «On Sunset»
På «On Sunset» er Weller fortsatt på jakt etter nye musikalske jaktmarker, men han er heller ikke redd for å sette Vespaen i revers. Noe som har resultert i et album som forener det beste fra det som har vært med det lekne og eksperimentelle. Etter å ha hørt «On Sunset» er jeg, ikke overraskende, overbevist om at Weller, denne gangen med langt hår, nok en gang har laget et lite mesterverk av en plate. En plate som bugner over av overskudd, oppfinnsomhet og melodiøsitet. Der mange artister synes å miste inspirasjonen etter mange år i manesjen, makter Weller å holde nysgjerrigheten og skaperevnen på et så høyt nivå at han på sine eldre dager lager musikk som er minst like spennende og vital som da han begynte. Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på Wellers urokkelige tro på musikken skapende kraft. Well done, mate! (Espen A. Amundsen)
Foto: Universal Music (promo)
Courtney Marie Andrews: «Old Flowers»
Plata er produsert av Andrew Sarlo. Andrews spiller selv piano og gitar. Hun har med seg James Krivchenia på slaginstrumenter og Matthew Davidson på blant annet bass og diverse tangentinstrumenter. Stemmen til Andrews er i sentrum. Og hvilken stemme hun har å spille på! Hør hvordan følelsene hennes uttrykkes; noen ganger nesten på gråten, andre ganger friskere. Ofte sammen med et nakent piano. Andre ganger lager Davidson og Krivchenia mer uro i lydbildet. Et høydepunkt på plata er «Carnival Dream». Slaginstrumentene til Krivchenias og Andrews’ gjentagende «I may never let love in» gjør sterkt inntrykk. Jeg hørte plata flere ganger før den satt for alvor. Slik er det ofte med gode plater. Andrews forlanger din fulle oppmerksomhet. Det er ikke nok å høre, du må lytte! Etter hvert gir investeringen i albumetavkastning i rikt monn. Dette er ei intens plate som blir å se på mange lister over årets beste album. (TR)
Pretenders: «Hate For Sale»
«Hate for Sale» viser både Hynde og bandet i storform. Originaltrommis Martin Chambers er med, låtene er stort sett skrevet sammen med gitarist James Walbourne og plata er produsert av Stephen Street. Det er mye både ved musikken og leveringen her som tangerer den klassiske kvartetten bak udødelige øyeblikk som «Kid», «Precious» og «Brass in Pocket» på slutten av 1970-tallet. Friskheten og råskapen her kan jeg ikke huske å ha hørt like fint levert fra Hynde eller bandet hennes siden åttitallet. Forfriskende og forførende!I min bok er det få stemmer som er i stand til både å frese og innynde seg med så storoverbevisning som Crissie Hyndes, og det nye albumet er stappet med låtmateriale som gir stemmen rom til å boltre seg og levere. Årets største overraskelse så langt! (MS)
