I årets adventskalenderen vil Popklikk anbefale musikk vi liker (som vanlig) av både ny og gammel dato.

Det blir kanskje noen korte anmeldelser av plater vi ikke rakk å skrive om tidligere i år. Spillelister, sa du? Ja, spillelister står også på førjulsprogrammet. At vi også vil benytte anledningen til å skrive om plater vi mener er blant årets beste, er også helt sikkert. Men, selve kåringen av årets beste musikk skjer – som alltid- først i midten av januar. Kvalitetsikring, kalles der visst. Noe intens lytting på årets mange kandidater i løpet av juleferien er med på å sikre.

Vi i Popklikk ønsker dere en fredfull adventstid og mange harde musikkpakker under treet på julaften!

Luke 13. desember: 

Popklikk-Tormod har skrevet om fire album made in Norway du må få med deg.

En altfor lang innledning

Jeg har hørt mye ny musikk i år. Kanskje mer enn noen gang. Så når året ebber mot slutten, tar jeg fram det gamle nyttårsforsettet om ikke å glemme de gamle klassikerne. Men det er likevel gøy å oppdage ny musikk. Ny musikk av artister jeg aldri visste at fantes selv om de har gitt ut album før. Jeg trekker denne gang frem fire tidligere album av fire artister som alle har gitt ut plater som kan krangle seg inn på en topp 5 liste over årets beste norske album; tre av dem nye for meg, én godt kjent.

Ofte når jeg skriver om en for meg ny artist, synes jeg at jeg bør høre tidligere album av artisten, ikke minst for å forstå mer av hvilken sammenheng den nye plata inngår i. Som oftest blir lyttingen på de eldre platene nokså overfladisk. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg nå har knukket alle kodene til albumene jeg omtaler under, men det at de spilles, etter at jeg har skrevet om det nye albumet til artisten, bør si litt om at her er det interessante sanger som fortjener ikke å gå i glemmeboka,

Noen vil nok bite seg merke i at hovedpersonene i de prosjektene jeg omtaler under, er menn. For å forsvare meg selv, kan jeg nevne at det om ikke annet finnes et par kvinnelige kandidater til å innta en personlig topp fem–liste over «beste» norske album, og noen flere på en internasjonal liste.

Skjønt «beste». Begrepet må ikke tas for mer enn det er. Jeg har skrevet om mye musikk i år, og da kun musikk jeg liker. Hvilke adjektiv jeg bruker i anmeldelsen er da ikke så viktig i en tid da adjektiver ofte kan miste sin kraft. «Fint» kan da være omtrent like bra som «årets beste» og «fantastisk flott». Jeg håper derfor leserne leser litt bak adjektivene, ser på hva jeg finner og hva jeg ikke finner, får lyst til å høre selv om det er en artist de ikke har hørt om tidligere. Noen av det fine med slike årsoppsummeringer, er at man tar seg tid til å stoppe litt opp, fordøye noe av alt det man har hørt på i året som gikk. Med så mye å velge i, står jeg ofte i fare for å forspise meg, så i ukene frem mot årsskiftet, skal jeg etter beste evne la være å høre på musikk jeg ikke har hørt før.

Siden jeg nå nær er i gang med å oppsummere mitt første år som musikkskribent, synes jeg også det er på sin plass å nevne at jeg ikke «kan» musikk, spiller ingen instrumenter selv. Mine skriverier er derfor fra en lekmann som finner mye glede i å høre på det andre bringer til torgs, og jeg representerer derfor på mange måter andre musikkelskere uten musikalsk skolering. Dette gjør også at jeg nok verdsetter det som får meg til å «føle» mer enn det som er store musikalske prestasjoner, selv om jeg fra tid til annen aner også noen av dem.

Selv om jeg har hørt mye musikk, både norsk og internasjonal, rekker jeg bare over en liten brøkdel av det som gis ut. Blant de jeg rekker over, er den del som ikke faller i smak, men langt fra alt. Jeg har hørt flere album som er gitt toppkarakter hos andre anmeldere uten at jeg forstår noe av det. Ikke fordi plata nødvendigvis er dårlig, men kanskje fordi den ikke passer smaken min, kanskje fordi jeg ikke har gitt den nok tid, eller kanskje fordi tid og sted for meg og akkurat den plata ikke var riktig?

Men under; ikke dypdykk denne gangen, men anbefalinger av tidligere album med norske artister som har gitt ut album i år, og dermed indirekte en anbefaling også av de nye platene med artistene.

Espen Gunstein – «Novemberbarn» (album, 2018)

Jeg var svært begeistret da jeg skrev om Espen Gunsteins nye plate, «Herregårdsstasjonsvogn». Jeg beskrev det som skråblikk fra A4-livet og kjente meg igjen i mange av betraktningene.  Soundet fikk tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring.

«Herregårdsstasjonsvogn» er andre del i en varslet trilogi. Første del ble utgitt i 2018, «Novemberbarn». «Novemberbarn» er mer alvorlig; det er mindre å trekke på smilebåndet av her. Gunstein selv beskriver «Novemberbarn» som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Det å være født seint på året preger oppveksten. Litt mindre mentalt og fysisk utviklet enn mange av klassekameratene. «Novemberbarn» er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen.

Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein om plata. Selv ble jeg sterkt berørt av den innholdsrike låten «Gata vår». Men plata har langt mer å by på som «Løvetann», «Meldingsboka» og avslutningen om «den siste dansen er den man ikke fikk». Er du i på min alder og har glemt apachesykkelen og Sølvpilen, får du en påminnelse om egen barndom i den den svært vellydende åpningslåten, «Skjelettskauen».

«Novemberbarn» er på en måte en nokså tradisjonell viserock; velprodusert av høy kvalitet, men jeg opplever likevel at både denne og årets album har særpreg nok i massevis, ikke minst på grunn av Gunsteins stemme, de dyktige musikerne og at du også finner litt hardere og tøffere låter her.

John Peter and his Collaborators – «Transparent Blue» (album, 2018)

Årets plate fra John Peter and his Collaborators, «Music From Little Red», innfridde på alle måter, og er av de platene som har gitt meg aller mest, norsk eller internasjonal. Fortsatt høres ingen andre ut som John Peter and his Collaborators. Men leter du etter en musikalsk referanseramme, er kanskje Howe Gelb og Tom Waits artister som ikke er så langt unna, særlig på de låtene John Peter Støa synger. Gode vokalprestasjoner også fra andre enn John Peter, og når Eva Maria Støa synger den usannsynlige vakre «Fingerprints», får man frysninger på ryggen.

«Transparent Blue» (2017) med John Peter and his Collaborators var etter min mening av de aller beste norske albumene fra forrige tiår. Jeg fikk høre om den gjennom flere anbefalinger i en facebook-gruppe og var ganske raskt solgt. Sterk musikk med en unik sound og herlige referanser i tekstene. Johnny Cash, Lou Reed, Leonard Cohen med flere. Både på årets plate og «Transparent Blue» er det lagt ned mye arbeid i tekstene, og her er det mye å grave i.

Musikken har nok røtter i rocken, men derfra tar vi turen ut i sigøynerpreget latinsk musikk, vals og tango. Ja, gjerne hva som helst. Det skjer mye i låtene, så det gjelder å følge med, skrev jeg om årets plate, og det gjelder også for «Transparent Blue». Det er flere forskjellige vokalister på platene; en skulle tro at resultatet ble sprikende, men nei, resultatet er alltid John Petersk. I likhet med Espen Gunstein har trolig John Peter and his Collaborators en trilogi på gang. Skal vi tro at vi neste gang får en plate om «hvit»?

Det kan også nevnes at i 2012 ga John Peter and his Collaborators ut albumet «All Is Forgiven». Den plata ble først tilgjengelig på digitale plattformer i november. John Peter skriver at han hadde et litt anstrengt forhold til plata, men at den nå ha vokst på ham. «‘All Is Forgiven’ føltes som en avslutning. Det tok oss fem år før vi kom tilbake med «Transparent Blue» og da var alt tilgitt.» Den plata har jeg foreløpig viet for lite tid.

Thomas & Tvilerne – «Milestein» (album, 2017)

Årets album fra det Åsgårdstrandbaserte Thomas & Tvilerne, «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet», er som å være til stede på en teaterforestilling. Visegruppen med det bibelske navnet Thomas & Tvilerne har nemlig laget teater for plate. En tydelig rød tråd om de som mer eller mindre tilfeldig havner litt på siden av slik mange mener vi bør leve livene våre. På det forseggjorte plateomslaget og tekstheftet som følger med vinylutgaven, er det gitt korte beskrivelser av låtene, og utgangspunktet for albumet er godt forklart. Selv om Thomas Marthon Engevold er hovedhjernen bak dette, er alle bidragsyterne – musikerne, produsent, korist og designer og sikkert enda flere – svært sentrale for denne flotte totalopplevelsen. Elskere av gode melodier, flott musikk og sterke historier får mye gjennom dette dobbeltalbumet.

I 2017 ga Thomas & Tvilerne ut albumet «Milestein». Jeg oppfatter denne platas innhold som mer personlig fra Thomas Marthon Engevold, selv om det også den gangen var en stor mengde dyktige musikere som får rom til å sette sitt preg på albumet sammen med produsenten Øystein Fosshagen. Thomas selv har den koseligste stemmen på denne siden av Alf Cranner. Også på «Milestein» får man vakre, gjennomførte, melodier, nydelig koring, flott musisering og ja, fin musikk! På enkelte låter lukter det sommer, sjø og Åsgårdstrand. På «Januar», en av platas sterkeste låter, er det en sønn som følger faren de aller siste skrittene på livet vei. Hør også «Enkefru Andersens Vals», som er langt lysteligere.»

Johnny Red – «Of Love and Death» (album 2018)

Johnny Red & The Prayerhouse People ga i år ut albumet «To Moritz». Johnny Red & The Prayerhouse People beskriver seg selv som fem mørkkledde menn fra den forblåste Jærkysten. De har musikalske røtter fra visetradisjoner og bedehus, med like mengder amerikansk folk og sørstatsmytologi. John Gravdal står bak de fleste låtene.

Plata ga meg mye å reflektere over, mange referanser å grave i. På mange måter føles det som å kaste puslespillbrikker opp i lufta og prøve å få dem til å treffe sånn noenlunde riktig plass på brettet. Musikalsk er det noen doser rock med trøkk i, noe mer folkpreget, og noe låter litt som Kurt Weill – eller den mer europeiskinspirerte delen av Tom Waits’ musikk om du vil. Menneskenes ondskap i stort og smått står i sentrum for mye av tematikken på plata. Men også noen doser håp og forsoning. Musikk og tekster fremstår som gjennomarbeidet og slitesterkt i alle ledd.

I 2018 ga Johnny Red/John Gravdal ut soloalbumet «Of Love and Death». Mens jeg på årets album fra Johnny Red & The Prayerhouse People lette etter referanser, har jeg mer satt meg tilbake i sofaen når jeg hører på «Of Love and Death». Tittelen mer enn antyder at vi er i et landskap som ikke skiller seg vesentlig ut fra årets mesterverk. Plata lyder litt mindre rock og litt mer balladepreget enn «To Moritz». Litt færre instrumenter, selv om Thomas Berg, Helene Reite Uglem, Eirik Eik, Kårstein Bø og Aslaug Gravdal setter sitt preg på flere av låtene. Og kanskje litt mer kjærlighet?

Ett av platas høydepunkt er duetten mellom Anne Marie Mellemstrand og John Gravdal på «Mary And Me». Tankene mine gikk mot John Prine og Iris DeMents «In Spite Of Ourselves». Jeg ble også tidlig svak for «Death’s Blues», sparsomt med virkemidler, men den sterke låten får akkurat det den trenger. Bass og kassegitar gitar samt elektrisk gitar og piano i effektfulle porsjoner. Så har vi selvfølgelig nydelige «My Yearning’s So Still» og «On The Rocks».

Man skal ikke glemme den mektige stemmen til John Gravdal. Ofte kan stemmen hans og for eksempel Kårsteins orgel, høres ut som et stort orkester i seg selv.

Plata er ikke ferdig utforsket, heldigvis, men hovedinntrykket er at også denne plata er mer enn solid, litt mindre ambisiøs enn «To Moritz», kanskje, men mye å by på likevel!

«My mind is like the sea
As calm as it can be
I’m sitting next to her
And all her emphathy
And words, there’s no word we need to say»