Som samboer med et lite fyrverkeri av ei dame og pappa til to jenter, lever jeg stort sett her og nå det meste av tiden. Jeg hører på mengder med ny musikk uten referanser til min egen fortid, har gamle og nye venner, spiser sushi, tenker nettverk og logger meg inn på Spotify både titt og ofte.

Men av og til når jeg trenger et frikvarter fra «nuet», hender det at jeg lukker øynene og legger en vakker liten tidsmaskin på platespilleren. Alene med meg selv og fortiden.

Og da tenker jeg kanskje litt på gutta som sklei bort fra meg en gang på slutten av 80-tallet. Visst er det litt trist og vemodig, men mest av alt er det godt. For sammen bygde vi en gang i verden et reisverk ingen kan rive ned. Et reisverk som er en viktig del av meg.

Fortid eller fremtid? Who cares. Vi var, vi er, vi blir. Verre er det ikke.

Når det er sagt.

Kom igjen’a gutta. Ta tilbake fortiden. Spa dem fram, de gamle magiske LP-platene og den slitne platespilleren dere har gjemt bort på loft og i kjellere. Stå på krava, og krev en vegg i kjelleren. Tro meg, dere vil ikke angre. For kanskje vil dere, som meg, oppdage at dere som purunge verdensmestere faktisk hadde langt bedre musikksmak enn i dag.

Og skulle dere ikke lenger være stolte eiere av en platespiller er det bare å kjøpe en. For små vakre tidsmaskiner som forvalter evigheten går aldri av moten. Og vinylplater? Finnes både her, der og overalt, som noen populære karer sang for lenge siden. Ja, det sågar blitt en anelse highbrow å rusle rundt i byen med gamle og nye vinylplater i en helt vanlig plastikkpose.

Let the good times roll!