Da jeg vokste var Spotify et ord som ikke fantes. Vi måtte besøke en platebutikk når vi ønsket å kjøpe musikk. Noe vi selvfølgelig gjorde. Ofte. Nei, faktisk mer enn ofte, for kompisene mine og jeg elsket musikk. Nærmere best LP-plater, eller vinyl om du vil.

I starten vanka vi på Steen & Strøm og Electric Circus. Etterhvert ble det Utopia. Flere ganger i uka. Helgene ble tilbragt foran platespilleren. Både sent og tidlig. Noen ganger også på natta. 

Det var en vidunderlig tid. Stort sett sammen med gutta innhyllet i sigarettrøyk, men etterhvert dukka det også opp noen jenter. Og ganske mange ølflasker. Men, når de ba oss dempe musikken, bare lo vi og dro opp volumet enda mer. For selv om vi prata over lyden, lyttet vi samtidig intenst til musikken. Når vi med brede glis satte på John Otways «I Did It Otway» på full rulle, hadde jentene fått nok. 

Resultatet ble at jentene ofte uteble selv om de var invitert. De syntes det var langt  bedre å møtes senere på kvelden, når platespilleren og vinylplatene var byttet ut med flysetene på Waterfront eller svingdørene på Cruise Café. 

Men en plate som aldri slo feil, når jentene også var til stede, var Syl Sylvain and the Teardrops’ selvtitulerte album fra 1981. Sylskarpe Syl fra Queens i New York, som etter å ha spilt skranglete punkglamrock i The New Dolls, hadde begynt å lage usedvanlig fengende poprock alle kunne elske. Låter som «Crowded Love», «Formidable» og «I Can’t Forget Tomorrow» ble spilt så mange ganger i kjellerstua mi at de nesten eide rommet. Og da særlig sistnevnte. Dæven, for en låt! Skiva hans fra 1979, med låter som «Teenage News», Without You» og «Every Boy and Every Girl», ble også spilt flittig. Begge platene befinner seg fremdeles, sammen med Dolls-skivene,  i vinylsamlingen min merket med «Ikke til salgs».

I dag kom den triste nyheten om at Syl Sylvain hadde forlatt oss. En nyhet som, selv om den var usigelig trist, også virvlet opp mange gode minner som aldri kommer til å forlate de av oss som har hatt gleden av å lytte til Sylvains musikk. Minner om kameratskap og en tid som fylte våre liv med en intens kjærlighet til musikkens vesen. Noe Syl skal ha mye av æren for. 

I kveld skal jeg spille platene hans så mange ganger at jeg til slutt ender opp rundt et bord sånn cirka 1981 i en kjellerstue sammen med kompisene mine, en platespiller og en hylle fullstappet med vinyl.

Takk for alt, Syl. Du vil aldri bli glemt!