At genialitet koblet med klare tegn til galskap kan tippe over i pur tragedie, er vel Phil Spector et skoleeksempel på. Men nå har han gått ut av tiden, og vi skal ikke her dvele altfor lenge ved drapet han fortsatt sonet for og alt det tragiske og ville personlige surret forut for den hendelsen – les heller biografien “He’s a Rebel”!
I grunnen kunne Spector ha lagt opp midt i tjueåra, og likevel ville hans navn blitt stående med gullskrift i musikkhistorien. Noen av det som fascinerer meg mest, om vi ser bort fra han befatning med The Beatles på slutten, er at knippet av artister som soundet hans gjerne forbindes aller mest med, ikke var de aller største navnene – likevel er innflytelsen enorm.
The Ronettes, Darlene Love, The Crystals: innspillingene skinner fortsatt som gull. I min bok er “Be My Baby” (The Ronettes) stadig en av tidenes absolutt beste låter og produksjoner.
“The Wall of Sound” var det unge geniets drøm om å gjenskape de sterkeste tenåringsfølelsene i et fullstappet lydbilde. Det var popmusikken tatt ett skritt videre: strykere, digre kor, blåsere, pauker og basuner. Og det skulle låte fett uansett avspillingsutstyr: i mono, selvsagt, for dette var årevis før folk hadde stereoanlegg. Det er verdt å minne om at også Spector bare hadde firespors-båndopptakere til rådighet. Spectors faste lakmustest var å lytte på innspillingen på en enkel radio – for å sikre at lyden fra digre studiohøyttalere ikke løy. I studiosammenheng er denne lærdommen uvurderlig. Med tanke på teknologien han (ikke) disponerte er det med ganske utrolig egentlig, at det låter så digert.
“Alle” som har hatt befatning med band, artister, produsenter og studioinspillinger kjenner til “the wall of sound”. Jeg vil hevde at ved siden av George Martin er Phil Spector rett og slett tidenes mest innflytelsesrike plateprodusent. Lydbildet han skapte satte så stort preg på 1960-tallet at du fort vil tenke at også en drøss innspillinger som ikke er Spector-produsert, er det, fordi de høres sånn ut (for eksempel Johnny Frantz’ produksjoner for The Walker Brothers).
For mange er Spector også kjent for å ødelegge “Let it Be” og for sitt samarbeid med Lennon og George Harrison. Det er rart å tenke på at han, under et år etter å ha helt sukkerlake over “The Long and Winding Roald”, produserte “Plastic Ono Band” – et diamentralt motstykke til de pompøse innspillingene han var kjent for og en forløper for et moderne, “nakent” sound. Men det sies at han ikke gjorde all verden på Lennons debutalbum. Heldigvis.
Mannens forkjærlighet for og løse omgang med skytevåpen og slikt kan du lese mer om andre steder. Her er et knippe av de fineste innspillingene med Phil Spector ved rattet:
