I dag er det 45 år siden David Bowie ga ut glimrende «Station to Station» (1976).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Cherokee Studios i Los Angeles med David Bowie og Harry Maslin som produsenter. Harry Maslin var med som produsent på «Young Americans» (1975) også. Men denne gangen tok de funk-en og soul-en i nye elektroniske retninger.
Vi hører allerede her en tydelig inspirasjon fra den tyske elektro-scenen. Både Kraftwerk, Tangerine Dream og Neu! inspirerte Bowie. Selv sier Bowie at «Station to Station» var en slags bønn om å returnere til Europa: «a plea to come back to Europe for me.»
Albumet regnes som et av hans viktigste før Berlin-trilogien og var plata med han siste rollefigur The Thin White Duke. På grunn av Bowies problemer med avhengighet og kokain er det så vidt han husker noe som helst fra innspillingen: «I know it was in LA because I’ve read it was».
Bowie tok med seg Iggy Pop og flyttet til Berlin på slutten av 1976. Det var et lurt valg, men først kom altså «Station to Station» ut. Plata har blitt beskrevet som både tilgjengelig og utilgjengelig på samme tid: «simultaneously one of Bowie’s most accessible albums and his most impenetrable.»
Men sånn er det jo med Bowie, han utfordrer oss – og det er jo det som gjør han til en av verdens meste interessante artister! Og «Station to Station» er en glimrende plate, med en miks av funk og krautrock, romantiske ballader og okkultisme. En potent Bowie-Cocktail.
Visstnok skal dietten til Bowie ha bestått av paprika, melk og kokain på den tiden da plata ble spilt inn. Den psykiske formen var ikke akkurat på topp. Han hadde vrangforestillinger, mente at han fikk hemmelige meldinger fra Rolling Stones og hadde en irrasjonell frykt for Jimmy Page. Rockestjerner har tydeligvis andre vrangforestillinger enn vanlige folk. Senere sa Bowie om Los Angeles at «the fucking place should be wiped off the face of the earth.»
Plata ble spilt inn etter Bowie var ferdig med innspillingen av Nicolas Roeg-filmen «The Man Who Fell to Earth». Bowie spilte hovedrollen Thomas Newton. Og for alle som har sett filmen, eller «Lazarus» på Det norske teatret, vet at det er en spennende rollefigur, som minner ganske mye om Bowie selv. Coveret er et stillbilde fra filmen.
Samtidig begynte Bowie å skrive en selvbiografisk tekst med tittelen «The Return of the Thin White Duke». Han skrev også musikk han trodde skulle få en plass i filmen. Det ble ikke noe av på grunn av kontraktsforhold. I steden fikk John Phillips fra The Mamas & the Papas oppdraget.
Men ideen om The Thin White Duke forsvant ikke. Den ble både en karakter og måte å være på. «En skikkelig ufyselig karakter», i følge Bowie.
Det er litt vanskelig å vite hva som skjedde når i denne prosessen. Først mente man at plata ble spilt inn i løpet av noen hektiske dager, da Bowie innså at han ikke skulle lage musikk til filmen. Senere har det blitt kjent at det de brukte et par måneder å gjøre ferdig plata.
Uansett rekkefølge i begivenhetenes gang, ble det et glimrende resultat. Bowie og produsenten fulgte den gamle måten å spille inn på, med trommer, bass og gitar først, så ekstra lag med tangenter og synth, vokal og helt til slutt selve miksinga, overdubs og produksjon.
Selv om ikke Bowie husker stort fra innspillingen, synes gitarist Carlos Alomar det var kreative tider: «It was one of the most glorious albums that I’ve ever done … We experimented so much on it.»
Mens den andre gitaristen, Earl Slick, har litt mer vage minner: «That album’s a little fuzzy – for the obvious reasons! We were in the studio and it was nuts – a lot of hours, a lot of late nights.»
Heldigvis var produsenten fornøyd med jobben i studio: «I loved those sessions because we were totally open and experimental in our approach.»
Bare «Word on a Wing» ble ikke gitt ut på single. Fire av de seks låtene på plata ble gitt ut på single i 1975 og 1976, og i 1981 ble også «Wild Is the Wind» gitt ut på single. Fem av seks låter på single er slett ikke verst.
Plata ble en kommersiell suksess med høye listeplasseringer både i USA og Europa. Kritikerne likte også det de hørte. NME skrev: «one of the most significant albums released in the last five years».
