Det var første året på videregående. Jeg hadde kjøpt bassgitar. At jeg manglet enhver kompetanse på instrumentet, hindret meg ikke fra å sette opp en lapp på oppslagstavla; «Bassist søker band». Et par uker senere slåss jeg med en snøstorm for å spille jazz med et storband. Noen ganger spiller årsak og virkning sammen i svært usannsynlige utviklingsløp.
Oppslagstavla på Eikeli fungerte på beste vis. Et par dager senere sto jeg på scenen i gymsalen. Det var et politisk arrangement. Jeg var hentet inn på kort varsel. Ingen hørte hva jeg spilte. Bortsett fra gutta i bandet. Etter konserten spurte jeg om jeg kunne være med videre. De lot være å svare, men på en slik måte at jeg skjønte at det var helt utelukket. Framtiden var likevel løfterik. Med rett innsats kunne jeg lære meg «Sylvia» av Focus.
Det var nå storbandet tok kontakt. De øvde på musikkskolen nede ved Sjøholmen. Det var lite trolig at bandet fra gymsalen hadde anbefalt meg. «Javisst; klart jeg kan spille i storband». Notelesing viste seg snart som et krevende prosjekt. Tegn jeg verken kunne lese eller uttrykke. Omtrent som å lære seg kileskrift på kveldstid.
Da tirsdagen kom var håret vasket og børstet. De høye bootsene sto klare i gangen. Jeg bordet bussen i den hvite pelsjakka med svære krager. Jeg satset på en kul stil, og håpet at de i storbandet ville like meg, og gi meg litt tid til å finne ut av noter og alt det andre jeg ikke kunne. Vel, det er ikke slik storband fungerer.
Det snødde. Tett og i store menger. Jeg strevde meg gjennom snøen over brua ved motorveien og ned mot på Sjøholmen. Støvlene og buksene var gjennomvåte. Fukten trakk oppover, nesten til knærne. Jeg gikk inn. Brillene dugget intenst. Musikerne satt i posisjoner på et podie slik storband gjerne gjør. Da jeg ikke hadde instrumentbag, var bassgitaren pakket inn i oppklippede plastposer, som var surret sammen med teip. Dette var gjort med stor grundighet for å unngå at gitaren skulle bli våt i snøværet.
Det viste seg nå svært krevende å få instrumentet løs fra innpakningen. Jeg rev i plast og teip. Ingen sa noen ting. Det var helt stille, unntatt lyden fra utpakkingens tildels voldsomme karakter. Et crescendo som i liten grad kan ha virket tillitsvekkende. Til slutt fant jeg min plass på podiet, og koblet forsterkerledningen til bassgitaren. Det skurret i en høyttaler. Noteark ble plassert på stativet foran meg. Nå tok jeg det innover meg. «Dette kommer ikke til å gå bra»
Dirigenten telte opp. Jeg ante ikke hva jeg skulle spille, men hadde et lite håp om at kanskje noen toner ville havne på rett sted. Det skjedde ikke. Musikken ramlet inn i et fri-jazz territorium som ikke fantes i notene, eller noe annet sted for den saks skyld. Storbandet ramlet sammen som en skadet hvalross. For sikkerhets skyld spilte jeg litt til. Alene. Alle så forskrekket på meg, som om å skadeskyte storband var noe jeg gjorde regelmessig på fritiden. Det var ikke annet å gjøre. Jeg forlot podiet med gitaren under armen, samlet sammen rester av ødelagte plastposer og snublet ut i snøstormen. Døren smalt igjen bak meg. Som i en gammel tegnefilm.
Vinden ulte og snøen kavet mot det gamle huset som en gang hadde tilhørt familien Mustad. Det gjorde litt vondt i hjertet da jeg trasket tilbake mot busstasjonen, og jeg merket en kommende motvilje til alle formelle krav for musikalsk utfoldelse. Men ingen kunne stoppe meg fra å bevege meg inn det ukjente. Jeg ville finne min vei i musikkens verden.
