Retrokick: Lucinda Williams – «West» (album, 2007)
På «West» inviterer Lucinda Williams oss inn i et univers der sorgen, resignasjonen og desperasjonen slår hodet mot veggen så blodet spruter. Men den tøffeste jenta i klassen står likevel oppreist. Ingen sutring, ingen sentimentale bortforklaring. Kun nakne og brutale beretninger om livets realiteter. Men noen ganger blir vi møtt av en blanding av undring og engstelse som åpner døren litt gløtt.
Som i den dvelende og blå åpningslåta «Are You Alright?», der verken resignasjonen eller sorgen ennå har tatt brytetak på den lengtende kvinnen som fremdeles venter på mannen som plutselig forsvant. Men allerede på den tredje låte, «Learning How To Live», lukkes døra igjen med et smell.
They say the best is still yet to come
But the taste og you is still om my tounge
I can’t forget and I won’t even try
To erase your image and the way you made me cry
I’m learning how to live
De seks første låtene på «West» er formidable. Produksjonen kler de sorgtunge tekstene inn i et lekent og blått lydbilde som sniker seg av gårde, hånd i hånd med de dvelende, men likefullt melodiøse sangene.
Av og til krydres det med små, lekre elementer av jazz. Men hele tiden ligger selvfølgelig cowboyhatten på lur. For ikke å snakke om kirkekoret. Stemmen til Williams er på en og samme tid rå, barsk og sår. På albumets kanskje beste spor, «Fancy Funeral», synger hun så sårt og vakkert at selv en voksen mann må ta seg en tur ut på gangen. Akkurat som på «Mama You Sweet», der sorg og vemod blandes med realisme og håp uten at det verken blir patetisk eller sentimentalt. Praktfullt, ganske enkelt.
And pain hits a wall
And doesn’t know which way to go
And ocean says I’m crying now
And tells pain to follow
And pain courses through
Every vain, every limb
Trying to find a way out
Between the secrets in my skin
På «Unsuffer Me» og «Everything Has Changed» er det som om himmelen har ramlet ned og fullstendig destruert hovedpersonens eksistensielle plattform.
På «Everything Has Changed» møter vi et menneske i dyp nød. Ingen ting brenner lenger. Alt er dødt. Selv asken er spredd for alle vinder. En skummelt bra låt med en tekst som med bare never treffer deg mitt i trynet.
Forandring fryder? Nope! «Unsuffer Me» er også rystende og brutal, men lengsel etter noe bedre er i det minste fremdeles tilstede i en ellers miserabel tilværelse.
Dessverre faller kvaliteten på låtene noe etter «Everything Has Changed». Tekstene blir dårligere og gjentagelsesspøkelse slipper til litt for lett. Når det er sagt; både «What If» og tittellåta er knallgode. «What If» har, tro det eller ei, en ganske kul og morsom tekst der det meste snus på hode. På tittellåta, som avslutter det hele, trekker Williams gardinene tilside slik at solen for første gang kan kaste sine varme stråler inn i det ellers mørklagte og kalde universet.
Selvom «West» ikke befinner seg helt i toppsjiktet av Williams’ utgivelser, er brorparten av låtene på plata usedvanlig gode. Svært få artister makter på en troverdig og direkte måte å dvele rundt eksistensielle problemstillinger som Lucinda Williams. Pilene treffer der det smerter som mest. Men hun drar dem ut – én etter én.
