Retrokick: Sly and the Family Stone – «Greatest Hits» (album, 1970)
En søndag i niende klasse så jeg «Woodstock» på Røa kino – som ikke var en kino, men mest et klubbhus som av og til viste James Bond-filmer. Det var alltid spenning knyttet til om filmrullene ble vist i rett rekkefølge. I filmene om agent 007 eller «mannen med rett til å drepe» er dette av en viss betydning – for en noenlunde logisk eller forståelig progresjon gjennom filmopplevelsen.
For «Woodstock» hadde slike tekniske detaljer ingen interesse. Jeg kunne sett filmen baklengs eller opp ned – og likevel fått med meg alt. Jeg hadde ventet lenge på denne dagen. Så. Hva kan jeg si? Høydepunktene var av legendarisk karakter og brant seg fast i minnet. The Who! Crosby, Stills & Nash! Santanas rytmeorgie i «Soul Sacrifice».
Men det var en kar med svære briller og kulere frynser enn Roger Daltrey, som toppet alle: Sly and The Family Stone. Hvor kom han fra? Hvem var de? «I want to take you higher» sang Sly og bandet spilte med en for meg hittil ukjent intensitet. Høyere og høyere. Utenfor kinolokalet hadde noen kappet fortøyningen. Bygningen lettet og landet til slutt ved Blommenholm skole for to dager siden. Det var dette som skjedde.
Da hovedpersonen i filmen «Lady Bird» blir spurt om hvorfor hun bare har «best of» eller «greatest hits» cd-plater i hylla, svarer hun: «Hva skal jeg med de andre. Dette er jo de beste sangene.»
Vi som har samlet på musikk en stund – vet jo at det ikke er helt slik. Men det finnes unntak – og Slys «Greatest Hits» fra 1970 er verdens aller beste samleskive! Her er også noen nye sanger som gruppa akkurat hadde rukket å spille inn. Neste album «There’s a Riot Goin’ On» er annerledes. Sly Stone lister seg rundt i studio – på hvite striper av kokain, proppfull av ideer og ganske mye paranoia. En uendelighet av pålegg gjør at selve lydbåndet slites ned og løses opp.
«There’s a Riot Goin’ On» er mørk og kaotisk. «Greatest Hits» strekker seg ut, helt uten forbehold, mot alle som vil høre, selv i et land preget av splittelse, brutalitet, klasse- og rasemotsetninger. Omtrent som i dag altså.
Sly and the family Stone var et musikalsk kollektiv i ordets beste forstand; kvinner og menn, flerfoldige hudfarger og en mangfoldighet av kulturelle uttrykk. Her høres en drivende og inspirert glød som både fyrer og bærer. En deilig forfriskende og forførende sound av pop, rock, soul og jazz. De bytter på å synge. Det tar av med Sly, Larry og Cynthia. Alt kan skje!
Musikken er leken og ellevill med uventede løft og de lekreste melodier. «Stand» er fantastisk. Stigningen mot slutten der de for tredje gang har klatret til toppen og så – enda litt til … det er så funky at det «nesten ikke er til å holde ut» som Kong Olav ville sagt. Kubjellen og «ædda bædda» koret på «Everytime People» er alltid en vinner. Den eneste feilen med «Hot Fun in the Summertime» er at den kunne vart lenger. Men er det ikke akkurat slik sommeren er?
Sly var DJ før han startet bandet og erfaringen med livsbejaende rytmer er fundamentet i musikken. De feteste funkgroovene finner du på «Sing A Simple Song» eller selveste funkhøvdingen «Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)» Ja, det skrives slik! Har du noen gang undret på hvor riffet til «Play That Funky Music» kommer fra – så trenger du ikke lure lenger. Sjekk absolutt ut liveversjonen av «Thank You» fra Soul Train på internettet. Bedre blir det ikke.
«Fun» er malen for alt Talking Heads hadde suksess med ti år seinere, da David Byrne styrte i retning av det dansbart funksjonelle. Blåserarrangementene ble videreført av Earth, Wind and Fire, mens tommelen til Larry Graham dessverre kom til å definere bass-spilling i årene som fulgte.
Etter «There’s a Riot Goin’ On» kom «Fresh» som både er krevende og riktig så fresk. For ikke så lenge siden kjøpte jeg en ny versjon av «Greatest Hits». Inni var det en plakat av Sly og bandet. Den vurderer jeg å henge opp på en ikke definert vegg i den nye leiligheten – skjønt her kan jeg møte motstand. Men det kan også være en imaginær vegg. Jeg sier ikke mer.
