I løpet av de siste årene har Joel Alme gitt ut to plater som plasserer han helt i toppsjiktet blant nordiske artister. Her kan du lese Popklikks anmeldelse av begge skivene.

Joel Alme: «Flytligan» (album, 2015)

Jøje meg. Bergtatt igjen. Hva skjer a? Lar jeg meg for lett begeistre?

Selvfølgelig gjør jeg det. Det skulle bare mangle. De finnes nok av surpomper som bruker livet til å skrive om ting de ikke liker. Det gidder jeg ikke lenger (om det ikke er tvingende nødvendig). Jeg bruker heller solstrålene som lianer, som fetter Anton sikkert ville ha sagt.

Om du ikke har hørt om Joel Alme, er det ikke så rart. Det er så mange som sloss om oppmerksomheten i dagens musikalske landskap, at redaksjonene rundt om i landet stort sett bare skriver om «klikkbare» eller «hippe» artister. Og da blir det opp til andre å gjøre jobben deres.

Joel Almes første svenskspråklige plate, «Flytligan», er forbasket bra. Han lager pop’n’soul som treffer lytteren rett i hjertet. Tekstene hans, som handler om ungdomstiden og livet generelt, er svært gode.

Blir jeg rørt? Ja. Blir jeg glad? Ja. Begynner jeg å grine når jeg hører låtene «Våran sort» og «Aldri bra på livet». Hver gang! Kan Joel gå på vannet? Vet ikke. Begynner jeg å tenke på Thåströms «Skebokvarnsv. 209»? Absolutt og definitivt!

«Flytligan» svever rundt i et lydbilde som sender tankene til The Velvet Underground, tidlig Bee Gees, Jonathan Richman, Ted Gärdestad og Håkan Hellström. Tidvis er lytteren omringet av lettbente strykere og melodilinjer hentet fra en hylle de knapt visste fantes.

Finnes det dårlige låter på plata? Selvfølgelig ikke.

Joel Alme er en prins og bør løftes fram i lyset slik at alle kan se og høre ham.

Joel Alme:  «Bort bort bort» (album, 2019)

Da Göteborg-killen Joel Alme ga ut «Flyktligan» i 2015, ble jeg så til de grader imponert at jeg tenkte at denne plata kommer Alme aldri i verden til å klare og følge opp – «Flyktligan» ville for evig og alltid være hans store, gyldne øyeblikk i karrieren.

Og på sett og vis fikk jeg rett, for oppfølgeren «Bort bort bort» er ikke bedre enn forgjengeren, men den er dæven døtte meg like bra. Noe som betyr at Joel Alme i løpet av tre år har gitt ut to album som bør spilles med gullstift. Og til det har jeg bare en kommentar: «Wow!»

Godt hjulpet av produsent Mathias Glavå og Martin Elisson (Hästpojken), har Alme tryllet fram ni uimotståelige låter fra den magiske hatten. Låter som beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der!

På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer (så, så, Espen, nå må du roe deg litt ned!) Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis.

Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare. Alle låtene er små forundringspakker som bare sitter og venter på å bli spilt igjen og igjen. Tekstene, som handler om de små, men akk så store tingene i livet, er tidvis så såre og hudløse at man ikke kan unngå å bli berørt. Men det er også plass til både håp og framtidstro. Å trekke fram enkeltlåter gir egentlig ingen mening, her er det hele pakka som gjelder, men om jeg absolutt må, tenker  jeg  at det kan være lurt å begynne med tittellåta, «Fri som du», «Dom vet ingenting om oss» og «Jag kommer inte undan».

Om du spør meg om jeg er i overkant begeistret, er svaret «ja», men noen ganger blir man rett og slett så oppildnet at man føler at hodet stanger i himmelhvelvingen. Når det er sagt: Jeg er 99,9 prosent sikker på at «Bort bort bort» er en av årets beste plater så langt, om ikke den beste. Så får tiden vise om jeg har rett.

(Og jeg hadde rett, for plata havnet, sammen med Pernice Brothers, på førsteplass da Popklikk kåret årets beste plater 2019).