Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men jeg tror den første Dylan-låta jeg hørte var «Hurricane», fra «Desire», som gikk og duret på radioen da jeg bodde i Hamburg midt på 1970-tallet. Noe må ha skjedd der og da, som jeg ikke var klar over. Teksten var det ikke – den skjønte jeg jo ikke et kvekk av.

Et par år seinere ble jeg klar over at det fantes flere artister enn The Beatles og Abba (som jeg hadde gitt meg selv forbud mot å like fordi jeg var Beatles-fan). Mitt første Dylan-album var «Greatest Hits», en smått fantastisk samling som opprinnelig kom ut i mars i 1967. Jeg tror jeg var 11 da jeg kjøpte den plata. Jeg kjøpte (undervurderte!) «Street Legal» da den kom i 1978, og fikk live-dobbelen (ufortjent utskjelte!) «At Budokan» til jul samme år. Så begynte oppkjøpingen av klassikerne.

Jeg begynte på ungdomsskolen et nytt sted og kjente ikke en kjeft. En dag skulle vi ha med oss plater til musikktimen, og da det var min tur, kom jeg med «Blonde on Blonde» og debutplata til Dire Straits. Jeg var 13, Pink Floyds forferdelige «Another Brick in the Wall» dominerte hitlistene. Jeg fant etter hvert åndsfrender som likte ordentlig musikk, men akkurat Dylan fikk jeg ha for meg selv en stund til. Avspillingen av noen låter fra side 3 på tidenes beste dobbeltalbum ga ikke stående applaus, men avstedkom heller en serie stønn, sukk og misnøye-ytringer av typen «skru av den forbanna salmemusikken!».

Alt jeg egentlig ville var å vise at Dylan var noe mer og annet enn «Blowin’ in the Wind» og en «protestsanger», men akkurat det budskapet falt nok på steingrunn (sannsynligvis hadde ikke så mange i det rommet hørt de sangene heller). Obviously no believers. Hjemme utvidet jeg repertoaret, verden og universet  under hodetelefonene med «Ballad of Hollis Brown», «Chimes of Freedom», «Love Minus Zero» og så videre. Jeg fant det ikke en gang bryet verdt å fortelle det til noen da jeg oppdaget at nesten halve The Byrds debutalbum inneholdt sensasjonelle versjoner av nesten halve «Another Side…».

I fred og ro kjøpte jeg flere Dylan-plater for avisbudpengene: de akustiske klassikerne og mye av det andre etter hvert, særlig fra 1960-tallet – de min bror ikke hadde kjøpt. Den første negative reaksjonen kom i kristenperioden på slutten av tiåret. «Slow Train Coming» var godkjent, men coveret på «Saved» var bare grusomt. Jeg har ennå ikke hørt gjennom det albumet. «Shot of Love»-coveret var like lite stilig, og det bidro til at jeg ikke hørte klassikeren «Every Grain of Sand» før Emmylou Harris covret den på nittitallet.

Dylan var voldsomt ukul i 1980. Dette var jo en innbitt polarisert tid der denne fordums «lederen» for opposisjonelle budskap hadde gått i en totalt annen retning enn hva subkulturer og kritikere anså som «comme il faut». Men man skal huske på at dette også var en tid da å kødde med kirken fortsatt var kontroversielt og særdeles hipt – KLM lekte frisbee med prestekrager, og «Life of Brian» ble forbudt (!!) i Norge.

Musikalsk var ikke bruddet i Dylans kristne periode så veritabelt, men jeg husker at kritikerne også fnøs av at Bob brukte koredamer i bandet – linken til gospel luktet for vondt for de rettroende, selv det egentlig bare var en dash soul inn i soundet.

Egentlig var vi ved noe av kjernen ved Dylans genialitet – det kritikerne da glemte at var at nettopp disse bruddene med det forventede hadde vært karakteristisk for Dylans karriere hele veien.

I sin briljante bok om 1960-tallet, «White Bicycles», beskriver forfatter og produsent Joe Boyd øyeblikket han mener definerer starten på rock som kunstform:

Øyeblikket  – 25. juli 1965 – da Dylan uten forvarsel stilte med band på Newport-festivalen i 1965 – en bestyrtet Pete Seeger forsøkte å kutte strømmen og resten er historie. Rock startet her, mener Boyd, som selv var der (han var overalt på sekstitallet…)…

Selv om allerede «Bringin’ it All Back Home» (mars 1965) var halvt elektrisk, fortsatte deler av publikum og kritikere å vende tommelen ned gjennom 1965 og 1966 for at deres «spokesman of a generation» gikk elektrisk. Den berømte Judas-rop-scenen, dokumentert i den glitrende Scorsese-regisserte No Direction Home (1965), fant sted i Manchester i 1965. Dylan turnerte England med band for første gang, og folkbevegelsen følte seg sviktet da det de trodde var deres talsperson plutselig skrev surrealistiske kjærlighetstekster til elektrisk komp.

Og så fort publikum hadde vendt seg til den elektriske, og på alle måter musikalsk revolusjonerende Dylan i løpet av 1965/1966, trakk han seg tilbake. Han forteller i sin karakteristisk hoppende og ganske spesielle selvbiografi «Chronicles» hvordan fans forsøkte å oppsøke ham på sitt tilfluktssted på landet. De etterspurte et nytt budskap, mens vår mann egentlig bare trengte litt fred og ro til å være en skapende artist.

Sånn i farten presterte han «Basement Tapes» med The Band. Demoer fra opptakene sirkulerte i rock-eliten på slutten av tiåret. Noen av låtene dukket opp for eksempel på Fairport Conventions suverene «Unhalfbricking» i 1968. Sånn på slump hadde Dylan og hans venner prestert denne utimate lofi-americana-plata, sånn cirka 25 år før det ble en merkelapp – og et snaut tiår før plata ble utgitt.

For ytterligere å markere avstand til tilhengerne og forventningene dro Dylan inn countryland med Johnny Cash og kom tilbake med «Nashville Skyline». Puristene fikk ta nok et hakeslepp, om de ikke nå hadde skjønt at uforutsigbarhet var en sentral drivkraft i Dylans ufattelig omfattende kreative univers.

Og sånn har det egentlig fortsatt. Få har turnert mer enn Dylan, og siden rundt 1990 har det vært en tidvis selsom opplevelse å høre ham framføre klassikerne. Selv er jeg evig takknemlig for den skjøre turen i en gammal Fiat, med kompis med blodfersk lapp, til Gøteborg i 1984. Dette var «Infidels»-turneen, med selveste ex-Stone Mick Taylor med i bandet, og før Dylan bestemte seg for å synge så rart at du måtte gjette hvilken sang han holdt på med. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk med meg det – retrospektivt var det jo bare noen år etter den legendariske Rolling Thunder-turneen – stemmen og energien var intakt.

Og apropos: «Infidels» var nok et album der Dylan gjorde seg upopulær i politiske korrekte kretser. Albumet som kom ganske kort etter den store palestinske Intifadaen i 1982 inneholdt det kontante Israel-forsvaret «Neighbourhood Bully». Men i ettertid er det nok bred enighet likevel om at albumet er det klart beste før noen års kreativ tørke fram til Daniel Lanois kom på banen og produserte «Oh Mercy» i 1989.

Det er skrevet biblioteker om Dylan, mens han selv har vært ytterst sparsom med å «by på seg selv». Når han gjør det, er det i egen regi og gjerne på uventet vis.

Den fantastiske talen han spilte inn i forbindelse med Nobel-pris-utdelingen er typisk – ren poesi der Dylan hedrer sine helter i stedet for å fremheve seg selv, mens han i samme slengen fornærmer svenske kultursnobber ved å sende Patti Smith som stedfortreder til selve mottakelsen. Han hadde angivelig en avtale med en rørlegger eller noe sånt.

Fenomenet Dylan var digert på midten av sekstitallet, og mye som skjedde disse årene kan bidra til å forklare hans behov for isolasjon og den tilbaketrukne profilen han har holdt siden midten av sekstitallet. Sjekk filmen «Don’t Look Back», turnédokumentaren der Donovan, Alan Price og andre britiske beundrere henger som klegger på vår mann. Dylan selv ville ikke gi noen intervjuer, så i stedet la Donovan, Marianne Faithfull og andre som hang seg på ut om hva Dylan nok oppfattet som ganske privat, da NME og andre medier ville ha noe fra «backstage»-livet.

Den berømte pressekonferansen i San Francisco i desember 1965 er både selsom og sjelden, og vel verdt en titt, om man vil ha et inntrykk av Dylan på toppen av sin mest spinnvilt kreative periode. Du finner den her!  Det er også her han leverer dette mye siterte svaret på et spørsmål typisk for datidens journalister som undret seg over hvem og hva denne Dylan var, «Do you consider yourself primarily a poet or a singer? – I’m a song and dance artist».

For noen få år tilbake var jeg på min så langt siste Dylan-konsert, i Oslo Spektrum. Ingen opplagt høydare, men vel verdt tiden. Som så ofte de siste 20-30 åra herjet han med sine egne sanger – en ganske drivende tolkning av «Ballad of a Thin Man» huskes best, men stort sett var fremføringen ikke av de mest minneverdige. Når det derimot var tid for standardene fra «den amerikanske sangboken», for eksempel «Autumn Leaves», som Dylan har covret på 2015-albumet «Shadows in the Night» finurlig vis, skjerpet vår mann seg og sang klokkerent.

Det er en av de mest forslitte klisjeene om Dylan at han ikke kan synge. Sannheten er snarere at han er en av de mest markante vokalistene rocken har hatt. Stemmen er selvsagt ikke teknisk på Marvin Gaye-nivå, men heller ikke så ute som mange skal ha det til.

Hør på kraften i «One of us must Know» eller «Idiot Wind» – råe vokalprestasjoner. Men viktigere er det som på mange måter er Dylans bidrag til rock-vokal: det handler om levering, om intensiteten i intonering, diksjon, frasering og formidling. Han har en gang sagt noe sånt som at det viktige med å synge en sang ikke er å imponere, men å overbevise. For hva er vitsen hvis ikke publikum tror på det du synger?

Foruten å være formidle det største og viktigste låtuniverset der ute, har mannens vokalstil banet vei for flere generasjoner av artister med en liknende tilnærming til formidlingen låter og tekster –  fra Jimi Hendrix til Springsteen, Tom Petty og War on Drugs.

Vokalprestasjonene er kanskje ikke det som rører mest med hans så langt siste album «Rough and Rowdy Ways» (2020). Men nok en gang, nær slutten av sitt åttende tiår, evner Dylan å levere noe helt annet og noe helt unikt: en 20 minutters novelle med et oppsummerende kulturhistorisk essay av en tekst egnet til å parkere alle andre som måtte prøve å på poetisk, uanstrengt og lett demonstrativt vis vise hvor skapet skal stå: «Murder Most Foul» er nok et underverk i Bobs absurd enorme sangkatalog.

Så: hvordan feires dagen? Bob kommer ikke til å si noe selv, poste bilder på Insta eller vittigheter på Twitter eller la seg dybdeintervjue av Oprah Winfrey. Derimot er det garantert at hvis noen ser ham i en folkemengde eller på butikken eller skulle slumpe til å hilse på en forbipasserende er sannsynligheten stadig stor for at det blir rapportert, skrevet om, viden kjent og sannsynligvis sitert på NTB.

Mer sannsynlig er at vi ikke vil høre eller se noe som helst. Om én låttittel kan oppsummere vår tids største låtskriver, må det være: “Most Likely You’ll Go Your Way and I’ll Go Mine”.