Når Prefab Sprout, et av tidenes beste popband, nok en gang skriver seg inn i musikkhistorien, er det bare å takke den eller de som trekker i trådene. Med låter som ”Billy”, The Best Jewel Thief In Town”, ”Mysterious” og “The Old Magician” viser Paddy McAloon at han fremdeles er en musikalsk trollmann. Tekstene? OMG! ”Crimson/Red” er et must for alle som elsker musikk.

Okkervil River: «The Silver Gymnasium»

Åpningstrioen ”It Was My Season”, ”On A Balcony” og ”Down Down Deep River” legger lista så høyt at faren for å rive i fortsettelsen er overhengende. Noe som selvfølgelig aldri skjer. ”Pink-Slips”, ”White”, ”Stay Young” og ”All The Time Everyday”, dundrer over med så god margin at de kan ta slå av en prat med både gråspurver og dompaper. The Silver Gymnasium” er en perfekt blanding av soul, pop og americana som sender tankene til 80-talls helter som Dexys Midnight Runners og Talking Heads.

Hanne Kolstø: «Stillness and panic»

Hard, men myk. Elektronisk og melodiøs. Tøff som faen. Vakker. Kolstø blåste oss fullstendig i veggen med det spennende albumet «Stillness and panic». Låten «One plus one makes one out of two» er kanskje det peneste og mørkeste vi har hørt i år. Tommel opp!

Jason Isbell: «Southeastern»

”Southeastern” er som skapt for folk som elsker melodiøs og tidløs countryrock. Låter som ”Traveling Alone”, ”Elephant”, ”Different Days”, ”Live Oaks” og “Yvette” rammer så hardt at det er umulig ikke å smile før man deiser i bakken. Isbells tekster treffer opptil flere ganger en nerve hos de av oss som søker tilflukt i det blå rommet nede i kjelleren. Liker du Ryan Adams, Steve Earle, Son Volt og Bruce Springsteen, er muligheten for at du blir salig i øra temmelig stor når du hører på ”Southeastern”.

Jonathan Wilson: «Fanfare»

”Fanfare” er et vanvittig mangfoldig og ambisiøst album som på utsøkt vis blander rock, pop, jazz soul og country. Etter første gjennomlytting går tankene først og fremt til britiske artister som Pink Floyd, Richard Thompson og 10cc. Alt snakket om Laurel Canyon og The Eagles, Jackson Browne, Fleetwood Mac og Crosby, Nash, Stills & Young, faller først på plass etter enda noen runder. Og da ramler jaggu meg John Lennon, The Band, Wings, Steely Dan og Supertramp (!) også inn i knollen.

Hilde Marie Kjersem: «If we make it to the future»

Er det en plate som fortjener oppmerksomhet så er det denne perlen fra Kjersem. I det man setter på «If we make it to the future» er det som om man entrer en slags sår drøm. Dette er kompliserte (på en god måte) låter som det tar tid å fordøye, men som gir desto større gevinst når de sitter. Særlig står den fantastiske «My man» igjen som en av årets absolutt vakreste kjærlighetserklæringer. Og herregud for en video!

Fjorden Baby!: «Fjordkloden»

”Fjordkloden” er et sabla underholdende, melodiøst og fengende album der det også er satt av plass til sjarmerende plingplong-lyder og frekke gitarpartier. Albumet høres tidvis ut som en litt skrudd og loddefjordsk utgave av britiske 80-tallsband som New Order, Happy Mondays og The Cure. Tekstene er både overjordiske og enestående fascinerende. Ikke nok med at de er både smarte, morsomme og underfundige. De er jaggu meg snåle, kloke, alvorlige og helt koko også.

White Denim: «Corsicana Lemonade»

”Corsicana Lemonade” minner litt om den sjarmerende kjøteren til naboen som virrer rundt i et rasende tempo på jakt etter trillebager, katter, ekorn og gamle damer. Alltid logrende og en smule klin kokos. Å blande sjangre synes å være et absolutt for White Denim. Punk, jazz, pop, vestkyst, østkyst, blues, boogie, country, rock med mer veves inn i hverandre her og der og overalt. Med ”Corsicana Lemonade” treffer White Denim spikeren klokkerent for de av oss som ønsker at musikk skal være både tiltrekkende og utfordrende.

Erlend Ropstad: «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er»

2013 var definitivt Ropstads år. Hans første plate på norsk er en demonstrasjon i godt visehåndverk. Tekstene har en direkte ærlighet som får oss til å tenke over de store tingene i livet. Harmoniene er så nydelige at det er til å grine av. Dette her er fløyel i øregangene og balsam for sjelen. Dersom du synes det går litt trått i januarmørket så anbefales denne som en lindrende kur.

Monica Heldal: «Boy From The North»

Har du noenlunde god smak sånn som oss (og det har du garantert siden du sitter der og leser Popklikk), så er det vel relativt liten tvil om at du har groovet til Monica Heldal i året som gikk. Og er det noe som er relativt udiskutabelt så er det at hun kan mer om gitar enn 99% av befolkningen. ”Boy From The North” er et magisk album som blander rock, pop og folk på en stilfull og jordnær måte. At Heldal har et og et halvt bein planta i britisk folkmusikk sånn cirka 1971 er bare nydelig. Popklikk elsker nemlig både Nick Drake og Fairport Convention. Monica Heldal har en stor framtid foran seg.

Deer Tick: «Negativity»

På ”Negativity” har Deer Tick løftet lydbildet fra gjengrodde stier og mørke klubblokaler til åpne vidder og fugleperspektiv. At produksjonen tidvis er både luftig og himmelstrebende, tilfører bandet en energi og lekenhet som har manglet på tidligere album. Noe låter som “The Rock”, The Curtain”, ”The Dream’s In The Ditch” og ”Trash” er supre eksempler på. Når dette krydres med drivende gode ballader som ”Just Friends” og ”Hey Doll”, er det bare å juble i vilden sky.

Brett Dennen: «Smoke And Mirrors»

I den beste av alle mulige verdener hadde ”Smoke And Mirrors” fått en haug knallgode anmeldelser samtidig som sprettballåter som ”Wild Child”, ”When We Were Young” og ”Out Of My Head” hadde dundra ut av radioen 24/7. Dennen er dessuten en mester i å kombinere de spretne låtene med melankolske og såre sanger. Noe som innebærer at ”Smoke And Mirrors”  aldri blir kjedelig eller repeterende.

Smith Westerns: «Soft Will»

Den svale og duvende musikken på ”Soft Will” kan best beskrives som sommerflørtende pop med mye power og vilje. Låtene sender tankene til favoritter som Flaming Lips, Pulp, Hunky Dory, Bowie, Television, George Harrison, Teenage Fanclub, Pernice Brothers, Wings, Rubinoos og Luna. At ELO og Supertramp også dukker opp uten at man helt skjønner hvorfor, må sies å være et kjempepluss.

Babyshambles: «Sequel To The Prequel»

Pete Dohertys Babyshambles er og blir et sjarmerende skrangleband med teft for gode melodier og snertne riff som sender tankene til artister som The Velvet Underground, The Replacements, Bob Marley, The Who, The Clash og The Beatles. Låter som ”New Pair”, ”Farmer’s Daughter”, ”Fall From Grace”, tittellåta, ”Penguins”, ”Picture Me In a Hospital”, ”The Very Last Boy Alive” og ”Nothing Comes To Nothing” er fylt med så mye lekenhet og energi at man rett og slett blir glad langt inn i sjela.

The National: «Trouble Will Find Me»

Nok en gang leverer The National en plate som nekter å slippe taket. Bandet fortsetter med å pøse ut melodiøs melankoli skapt for romantikere med høydeskrekk. Å høre på ”Trouble Will Find Me” kan sammenlignes med å løpe alt man kan i slowmotion. Det tar lengre tid enn man tror, men når målsnøret endelig ryker er man så rusa på lykke at man snur og begynner på nytt igjen. At stemmen til Matt Berninger er fylt med så mye guts at man sitter igjen med minst tre blåveiser ved reisens slutt, er så vondt at det gjør godt.

Håkan Hellström: «Det kommer aldrig va över för mig»

Det kommer heller aldri til å være over for oss, Håkan. Popklikk-redaksjonen kan være uenig om det meste, men når det kommer til Göteborgs store sønn slåss vi om å overgå hverandre med superlativer. Og sånn har det alltid vært! At ”Det kommer aldrig va över för mig” er en av hans beste plater, er et faktum. Produksjonen, låtene, tekstene, synthen (!), musikkreferansene (Bowie, VU, Lou Reed, U2, Elvis) er som skapt for oss. Trekke fram låter, sier du? Ouch, vanskelig, men om du begynner med tittelåta, ”När lyktorna tänds”, ”Street Hustle” og ”Valborg” kommer det heller aldri til å være over for deg. Kors på halsen.

Stein Torleif Bjella: «Heim for å døy»

Popklikks bekymring for at Bjella skulle legge seg for tett opp til sine to foregående plater var helt ubegrunnet. På ”Heim for å døy” hører drypp av artister som både ZZ Top og Tom Waits i et tidvis bluesblått lydbilde. Noe som særlig fremkommer på supre låter som ”Undergang”, ”Separate Liv” og ”Mayheim heime”. Bjellas evne til å kombinere meloditeft, humor og melankoli gjør han til en av Norges beste låtskrivere. Når Bjella på avsluttningslåta ”Modningsangst” erklærer sin kjærlighet til gitarene sine, er det så man nesten mister pusten.

Vampire Weekend: «Modern Vampires Of The City»

Utvilsomt årets lykketroll av en plate. Det er klin umulig ikke å la seg rive med av New York-gjengens sprudlende og energiske poprock med minst tre tær planta i hjertet av Afrika. Men først og fremst er dette en hyllest til hjembyen New York og artister som Paul Simon og Talking Heads.  “Modern Vampires Of The City” er proppfull av suverene  poplåter. Men spør du oss er det smart å begynne med ”Obvious Bicycle”, ”Step”, ”Don’t Lie” og ”Finger Back”.

Eleanor Friedberger: «Personal Record»

Da Eleanor Friedberger svømte mot oss, kastet hele Popklikk-redaksjonen seg i vannet. Etter to timer med prompeboblekonkurranse og opptil flere solskinnshistorier, hadde lykkebegrepet utvidet seg minst 10 centimeter. Hovedårsaken til euforien må tilskrives Eleanors låter som hoppet rundt i vannet som små lykkeendorfiner. Da vi etter flere timer i vannet satt og drakk Martini & Vodka, konkluderte vi med at sangene på “Personal Record” minner oss om fine folk som The Beautiful South, Tracy Thorn, Annika Norlin, Rilo Kiley, The Ladybug Transistor og Belle & Sebastian.

Lloyd Cole: «Standards»

– Ok, den trengte to gjennomlyttinger før den satt. Men da satt den som ræva på stolen. Melodiøs rock i verdensklasse med en touch americana. Gir meg skikkelig New York vibber. Får meg til å tenke på artister som Television og Matthew Sweet.

– Matthew Sweet spiller på skiva…

– Hva?! Sweet er så sabla sweet. To favorittarister på samme plata. Jeg trenger å høre skiva en gang til. Jeg trenger en klem.

Og så satt vi der og klemte hverandre mens Lloyd Cole nok en gang trøkka ut den ene gullåta etter den andre. Som for eksempel ”Woman’s Studies”, ”Period Piece”, ”No Truck”, ”Blue Like Mars”, “Silver Lake” og “Kids Today”.

Bill Callahan: «Dream River»

“Dream River” er en plate som trenger litt tid før den rekker opp hånda og deltar i konkurransen. Men når det endelig skjer, har ”Dream River” langt mer å fare med enn de fleste av sine konkurrenter. Det lukter skog, gjengrodde stier og åpne landskap av det meste Bill Callahan presenterer for verden. Han er musikkens Espen Askeladd. Det tar litt tid, men han stikker av med hele sulamitten til slutt. Noe han selvfølgelig ikke bryr seg nevneverdig om. Selv om ”Dream River” nå og da kam minne litt om artister som Nick Drake og Lambchop, står det best på egne ben.

Arcade Fire: «Reflektor»

“Reflektor” er et av årets friskeste pust i musikkuniverset. Men så var det også på tide at Arcade Fire la hodene i bløt etter å ha ruslet litt for lenge i det samme sporet. Fra å være et rockband med designlagde cowboyhatter har Arcade Fire forvandlet seg til et band som høres ut som en fin miks av David Bowie, Donna Summer, The Clash og Roxy Music. Litt dristig, men også helt nødvendig.

The Duckworth Lewis Method: «Sticky Wickets»

Et konseptalbum fylt av låter om cricket er ikke hverdagskost. Men i en verden fylt av langrennspor og hoppbakker oppleves det ekstremt befriende å høre på erkebritisk musikk der lukten av lunkne halvlitere og highbrow-drinker møtes på grønt gress. “Sticky Wickets” er et ypperlig popalbum som nikker til en haug artister som rula Great Britain på 70-og 80-tallet. Som for eksempel Electric Light Orchestra. At The Duckworth Lewis Method er et sideprosjekt for Divine Comedys Neil Hannon og Pugwashs frontmann Thomas Walsh er heller ikke vanskelig å høre.

Danny & The Champions Of The World: «Stay True»

”Stay True” er et tvers gjennom suverent rock&soul album. Foruten artister som Van Morrison og The Band dukker også konturene av Bruce Springsteen, Little Steven, Southside Johnny & The Ashbury Jukes, Black Sorrow, Eddie Hinton, Rod Stewart og Graham Parker opp underveis. At mye av soulen som renner ut mellom rillene har latt seg inspirere av musikkinstitusjoner som Stax og Muscle Shoals er også ganske åpenbart. Dannys særegne stemme og miksen av blåsere og steelgitarer er sjelden vare i dagens musikkverden. At bandet har ekstremt god teft for melodier og liker å leke seg litt i et tidvis livepreget lydbilde, er selvfølgelig også et meget stort pluss.

King Midas: «Rosso»

”Rosso” er så tima og tilrettelagt at Egon Olsen garantert hadde unnet seg en sigar ekstra om han hadde funnet den i en safe merket ”Gull og grønne skoger”. Det kanskje beste med ”Rosso” et at det kompromissløse og det kommersielle ikke står i veien for hverandre. Det vakre og det dystre trekker på underlig vis i samme retning hjulpet fram av melodiøse og renskårne låter. Det utsøkte lydbildet er så stappfullt av deilige detaljer at det er umulig ikke å la seg rive med.

Michal Cronin: «MCII»

Kort fortalt har Mikal Cronin laget noe så komplisert som et fengende, poppete og energisk album som han nå og da krydrer med med litt støy og noen herlige, vrengte gitarer. Cronin, som er mest kjent som bassist i Ty Segall Band, har stort sett gjort alt sjøl på «MCII». Vi snakker med andre ord om en ganske så genial fyr. Noe suverene låter som «Weight», «Shout It Out», «See It My Way» og «Peace Of Mind», er med på å underbygge.

Sweden: «Sixes & Sevens»

Liker du kombinasjonen gode melodier, snertne hooks og ganske mange gitarer, vil ”Sixes & Sevens” kjapt bli en venn for livet. En venn med draget på damene som svinser rundt i Fred Perry-antrekk og Doc Martens sko. Referanser? Popsicle, Big Star, Nada Surf, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, The Cars, Pixies og Velvet Crush. Om du svever noen centimeter over gulvet etter å ha hørt låter som ”Pretending On The Weekends”, ”Sunny Sidewalks”, ”Icy Lanes” og ”Barefoot Summer”, er det ikke nødvendig å ringe legen. Det finnes nemlig ingen kur mot god musikksmak.

BigBang: «The Oslo Bowl»

Den fete produksjon, de ypperlige låtene og den enorme spillegleden gjør ”The Oslo Bowl” til et av BigBangs absolutt beste album. Blandingen av norske folketoner, britisk folkrock og gamle helter med bostedsadresse Laurel Canyon, sjarmerer alle som hører på musikk for musikkens skyld i senk. ”The Oslo Bowl” fungerer først og fremst som en klassisk longplayer, men melodisterke låter som tittellåta, ”Little Heart Bomb” og ”Lazy Eye” trenger neppe mer enn noen få sekunder for å fange lytterens oppmerksomhet.

Dawes: «Stories Don’t End»

Setter du pris på artister som Fleetwood Mac, The Eagles og Blue Rodeo vil lykketermometeret sprenges når «Stories Don’t End» danser rundt i den delen av hjernen som er merket «Jævlig bra». At Jackson Browne også lever og ånder mellom rillene er det ingen tvil om. Men selv om Dawes utvilsomt låner av sine helter, klarer de på utmerket vis å fremstå som et band med både egenart og substans. Med Taylor Godsmith i spissen, evner nemlig bandet å lage melodisterke låter som nekter å slippe taket.

Matthew E. White: «Big Inner»

Det tar ikke lang tid for “Big Inner” å penetrere et musikalsk hjerte. Når referanser som The Band, Randy Newman, Leon Russell og Lambchop blir kledd opp i fløyelssoul, tettsittende gospel, leken jazz og moderne country, er lykke ikke lenger bare et ord. Ved å la gamle helter stupe ut i et moderne lydbilde makter White på elegant vis å fusjonere fortid med nåtid. Det er likevel ingen tvil om at White først og fremst er et skikkelig retrohue med beina godt plantet i 60- og 70-tallet. Noe særlig ”Hot Toddies” (Randy Newman’ish) og ”Steady Pace” (The Band’ish) er utsøkte eksempler på. At platas beste låt heter ”Big Love” er neppe tilfeldig.