Her kan du lese fem kortanmeldelser av plater Popklikk-redaksjonen setter svært stor pris på. Anmeldelser hentet fra vårt etterhvert velfylte arkiv.
Shame: «Songs Of Praise» (album, 2018)
Musikalsk plasserer Shame seg i et relativt tradisjonelt landskap. En deilig vegg av gitarer i midten, soloer/riff som skiller seg ut i lydbildet. Steen er erkeklassisk rockevokalist med stort spenn. Punk-råskap blandet med inspirasjon fra 80-talls postpunk-representanter som som The Fall, The Chameleons, en dose hardcore-punk, som hos danske Iceage, og glimt av det soniske landskapet der vi finner band som Ride, The Jesus & Mary Chain og Sugar/Hüsker Dü. Vi tror vi snakker klassiker her – i hvert fall et vesentlig bidrag til å revitalisere engelsk rock. Anbefalinger kommer ikke sterkere enn dette. (MS)
John Hiatt: «The Eclipse Sessions (album, 2018)
«The Eclipse Sessions», som ble spilt inn i løpet av et par dager, består av 11 låter der miksen av country, rock, blues og soul tilfører albumet en herlig snert. Foruten å være fantastiske i seg selv, tilfører låter som «All The Way To The River», «Nothing In My Heart», «Outrunning My Soul» og «Over The Hill» albumet både energi og musikalsk mangfold. Sistnevnte må være en av årets beste låter. At lydbildet på plata åpner opp for et lite busslass med utsøkte detaljer framført av fremragende musikere, er selvfølgelig et stort pluss. Liker du Hiatt, er du frelst før du har begynt. Om du ikke har noe forhold til mannens musikkunivers, er du frelst innen midnatt. (EAA)
Avantgardet: «Alle känner apan» (album, 2018)
Her har Rasmus Arvidsson og makker Patrik Åberg nok en gang hatt hjelp av produsent Jocke Åhlund (Les Big Byrd og Caesar’s Palace). Tekstmessig handler også denne plata (som de to første) til stor del om levd liv og tøffe erfaringer, men en nykter Arvidsson låter mer positiv. Ja, «rennesteinspoesien» går fullt rundt med en låt som heter «Rännstenen»! Lydmessig er det et «lettere» album, der bandets poputtrykk tas enda et skritt lenger, hør bare på hitpotensialet i for eksempel «Ut i natten», «Alltid bakom er» eller tittelsporet «Alla känner apan». Det er skakt og skranglete, men samtidig breddfullt av catchy melodier og allsangrefrenger. Arvidsson har sagt at Håkan Hellström er en av hans helter, men der Håkan forteller historier om andre, så forteller Rasmus historier om seg selv. (EDHO)
The Weather Station: «The Weather Station» (album, 2017)
Bandets låtskriver og ubestridte ledestjerne, Tara Lindeman, og hennes medmusikanter, har laget et album som sakte men sikkert sniker seg under huden på lytteren. At det tar litt tid før musikken åpner døra, skyldes trolig det varierte og tidvis nakne og litt seige lydbildet. Et lydbildet der elegante strykere og elementer av rock, pop og folk flettes sammen på en utsøkt måte. Om Tara Lindeman har et dypt og inderlig musikalsk forhold til Richard Thompson, vites ikke, men i min verden er det klare likhetstrekk i måten de to artistene skrur sammen låter på. At vokalen og melodiene nå og da slenger armene rundt Aimee Mann og Carly Simon, gjør bare lytteopplevelsen enda mektigere (EAA)
Neil Finn: «Out Of Silence» (album, 2017)
Produksjonen på «Out Of Silence» er så silkemyk at sangene for det meste svever rundt i en varm og uimotståelig atmosfære. Noe som i stor grad skyldes en kombinasjon av lettbente tangenter og fjærlette strykere og blåsere. Men selv om albumet oppleves som usedvanlig melodiøst og lekkert, bærer flere av låtene i seg dramatiske vendinger både arrangements-og tekstmessig. At alvoret titt og ofte stikker hodet over vannet, tilfører albumet en eksistensiell og følelsesmessig dimensjon som styrker helhetsopplevelsen. «Out Of Silence» er nok et bevis på at Neil Finn fremdeles slår knockout på røkla allerede i første runde. Og selv om mine favoritter akkurat nå er «Love Is Emotional», «Independence Day», «Second Nature» og «I Know Different», kan du trygt ta med deg hele gjengen neste gang du besøker svigermor (EAA).
