Plateanmeldelse: The War On Drugs – «I Don’t Live Here Anymore» (album, 2021)
Ikke for å være lat, altså, men anmeldelsen av The War On Drugs nye plate har jeg på sett og vis skrevet før. «I Don’t Live Here Anymore» har nemlig så mange likhetstrekk med «Lost In The Dream» fra 2014, at jeg rett og slett klipper og limer inn det jeg skrev den gangen før jeg skriver om den nye plata:
The War On Drugs «Lost In The Dream» fikk det til å klikke totalt for enkelte i Popklikk-redaksjonen da plata landet i 2014.
Hysteriske utbrudd som «Dæven døtte, dette må være den beste Fleetwood Mac- plata siden «Tusk» og «Hæ, Lindsey Buckingham og Don Henley på samme skive?» dundret gjennom lydmuren hver gang plata snurret rundt på vår eldgamle platespiller.
Og når vi er inne på likhetstrekk: noen i redaksjonen hører fremdeles Roxy Music og Bruce Springsteen mellom rillene på låter som «Suffering», «An Ocean Between The Waves», «Eyes To The Wind» og tittellåta. Og litt Dylan her og der, selvfølgelig.
Det stiligste med «Lost In The Dream» er likevel det episke lydbildet som sender tankene til det fjerne, men akk så vidunderlige 80-tallet. En tidsepoke enkelte i Popklikk-redaksjonen benyttet til å nyte livet i selskap med elskverdige album som «The River», «Avalon», «This Is The Sea», «Oh Mercy», «Mirage», «The Joshua Tree» og godlåter som «The Boys Of Summer» og «The Heat Is On». Album og låter som sender tankene til nettopp «Lost In The Dream».
Konklusjon: War On Drugs aka Adam Granduciel lagde kanskje det beste albumet som dukket opp i løpet av 2014, noe låter som «Under The Pressure» og «Red Eyes» er med på å understreke.
Mon tro om ikke dette allerede er en klassiker?
Og da vender jeg tilbake til nuet med å svare på spørsmålet ved å bekrefte at «Lost In The Dream» fremdeles høres ut som en klassiker i mine ører. Et album der Adam Granduciel la lista så høyt at det har vært vanskelig å nå de samme høydene på de to platene som har fulgt i kjølvannet av mesterverket.
Men fordi Granduciel er tro mot formelen han tryllet fram i 2014, er både «A Deeper Understanding» (2017) og rykende ferske «I Don’t Live Here Anymore» proppet fulle med kvalitetslåter. Og fordi jeg ble en anelse skuffet over førstnevnte, opplever årets utgave av The War On Drugs som en aldri så liten opptur.
Måten Granduciel og gjengen pisker låtene framover, er fremdeles like avhengighetsskapende, og gitarene som fyller opp det storslåtte lydbildet side om side med millimeterpresis tromming og svevende synther, fremdeles like imponerende.
Sporene fra 80-taller er fremdeles like fremtredende som på forgjengerne, akkurat som inspirasjonskildene. Noe jeg setter stor pris på, så lenge The War On Drugs makter å flytte dem inn i sitt egen samtid og sitt eget, unike lydbilde. Noe de klarer med god margin.
Fordi jeg bare har rukket å høre gjennom albumet tre ganger, skal jeg være forsiktig med å konkludere, men det må skje noe radikalt om «I Don’t Live Here Anymore» ikke havner høyt opp på lista når årets beste plater skal rangeres.
Om jeg har noen innvendinger, må det være at Granduciel og gjengen kunne bli flinkere til å begrense seg en smule. Enkelte av låtene kan bli i overkant lange og gjentagende.
At alle låtene har noe å by og oppleves som en godt gjennomtenkt helhet, er selvfølgelig et stort pluss, og ikke akkurat hverdagskost i dagens musikkunivers, der enkeltlåter, og ikke helhet, for mange synes å være fokuset. Der mange artister rusler rundt i et nakent og innadvent musikalsk uttrykk, velger Granduciel, ved å trykke på alle knappene samtidig, å lage «big music».
Om du begynner med storslåtte og avhengighetsskapende låter som «Harmonia’s Dream», «Change», «I Don’t Live Here Anymore» og «Weather», tipper jeg mye er gjort. Lykke til på ferden.
Foto: Playground Music (promo)
