Den 10. november var det 46 år siden Patti Smith debuterte på plate med “Horses” (1975). Året før hadde hun gitt ut en versjon av “Hey Joe” på single med “Piss Factory» på B-siden.
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Electric Lady Studios i New York med John Cale som produsent.
Patti Smith og bandet hadde etablert seg som en gjeng det var verdt å følge. De delte blant annet scene med Television på CBGB et par måneder i 1975 og flere fikk øynene og ørene opp for bandet.
Patti Smith hadde allerede gjort seg bemerket som poet. Ikke bare leste hun, hun fremførte dem energisk fra scenen foran et entusiastisk publikum som etter hvert inkluderte både Bob Dylan og Andy Warhol.
Hun hadde jobbet i diverse boksjapper og møtt folk som Allen Ginsberg og William Burroughs.
Takket være konsertene på CBGB ble plateselskapene interesserte også. Etter hvert skrev (legendariske) Clive Davis i Arista Records kontrakt. Patti Smith ville gjerne ha Tom Dowd til å produsere og de hadde booket studio i Miami. Men Dowd var knyttet til Atlantic Records. Derfor ble det til at Velvet Underground-stjernen John Cale ble tilbudt jobben.
Smith likte særlig godt den rå lyden på soloplata til John Cale, “Fear”, fra året før. Hun tok med seg livebandet i studio: Jay Dee Daugherty på trommer, Lenny Kaye på gitar, Ivan Král på bass og Richard Sohl på tangenter.
Patti Smith sa at hun ville “make a record that would make a certain type of person not feel alone. People who were like me, different … I wasn’t targeting the whole world. I wasn’t trying to make a hit record.”
Det var tilløp til krøll i studio. John Cale var en rutinert studiomann og Patti Smith hadde for det meste erfaring fra scenen. Cale mente først at bandet “sounded awful», at de ikke fikk stemt gitarene og at instrumentene egentlig var ødelagte.
Produsenten mente at de ikke kunne gjennomføre opptak uten at de fikk nye instrumenter. I god opprørsånd protesterte bandet på dette, men ga etter til slutt. Cale foreslo også litt strengearrangement her og der, men der gikk grensa.
Det aller meste av musikken på plata ble spilt av Patti og bandet, men det var også et par gjester. Allen Lanier fra Blue Öyster Cult spiller gitar og keyboard på “Kimberly” som han var med og skrev sammen med Patti Smith og Ivan Král. Lanier var også med på “Elegie”. Den låta ble spilt inn 18. september 1975, på dødsdagen til Jimi Hendrix. Patti viste å hedre sine musikalske helter.
Tom Verlaine fra Television skrev låta “Break It Up” sammen med Smith og spiller gitar på låta. Jim Morrison spøker i bakgrunnen. I drømmene til Patti Smith var Morrison en engel:
I could hear the angel calling / We rolled on the ground, he stretched out his wings / The boy flew away and he started to sing / He sang, break it up, oh, I don’t understand
Bare en låt ble gitt ut på single; “Gloria” – uten at den ble noen hit, men den er selvsagt fast inventar på settlista: “Jesus died for somebody’s sins but not mine,” synger Patti Smith.
Se “Gloria” – Patti Smith Group på Rockpalast i Tyskland i 1979: https://www.youtube.com/watch?v=VgNeBNMJFZs…
Men plata klatret helt på Topp 50 i USA. Så da ble det en hit likevel. Senere har den blitt en klassiker.
Sammen med The Stooges og MC5 regnes Pattis Smith som en av banebryterne i den amerikanske pønkrock-en. Men de var vel mer pønk i attituden enn i musikken. Fem månedere senere debutert Ramones på plate. Fra da av var alt som kunne knyttes til CBGB pønk.
«At that time punk had yet to harden into a specific definition,» forteller Lenny Kaye. «It wasn’t the Ramones template that it would become. It was mostly an attitude of wanting to assume some kind of responsibility for one’s self and find your own way.»
70-tallet var på alle måter en enormt tiår i rock ‘n roll-verden.
Det var ikke meningen at plata skulle være en hyggelig lytteopplevelse: “Over the course of its 44 minutes, she bleats like a goat, yelps like a cat whose tail has been stepped on, howls like an abandoned toddler and pounds her chest while she sings to give her voice a guttural gulp,” var det en som skrev i forbindelse med 40-årsjubileet.”
Det er ikke alle artister som debuterer med en klassiker. Patti Smith spiller fremdeles konserter rundt om kring. Sist jeg så henne var på Sentrum Scene i juni i 2019. En av årets store konsertopplevelser!
