En mandagskveld gang tilbake på sent 1970-tall (eller var det akkurat blitt 1980?) ble Mick Jagger telefonintervjuet av Ivar Dyrhaug i en Pop Spesial-sending. Gamlingen var snart 40 – vi kan fortsatt huske Stones-vokalistens sjokkerende opplysning om at han gjerne hørte på klassisk musikk om morgenen.

Drøyt 40 år seinere har rockens dinosaurer fortsatt å gi ut ujevne plater med ujevne mellomrom, og diskografiene til artistene som har vært med oss lenge omtales gjerne i tiårsbolker, som Dylans 80-tall eller Nick Caves 2010-tall. Det er mye å ta av – og altfor mange plater man gjerne skulle hørt oftere.

Vårt søkelys er rettet mot etablerte artister og band som fremdeles er aktive, eller av høyst naturlige grunner ikke er det, med en stor og tidvis forvirrende diskografi i bagasjen – varierende i kvantitet og kvalitet.  I Popklikk skal vi derfor nå være så frekke og nådeløse at vi destillerer de lange karrierene ned til essensen.

Hvilke er de absolutte høydepunktene fra de store artistene med de gedigne katalogene har gitt ut, når alt kommer til alt? Og hvorfor mener vi det? Hva bør du absolutt få med deg om du ikke kan James Brown-katalogen på rams og kanskje tror det finnes andre Van Morrison-plater å sjekke ut enn «Astral Weeks»?

Popklikks interne sentralkomité for streng bedømming har bestemt at når vi velger ut det beste av det beste, skal tallet være 5. Raust nok for de fleste diskografier, og i overkant strengt for de aller beste diskografiene (haha, hvem overlever med bare fem Beatles-plater, liksom..). Om vi rangerer platen? Selvfølgelig gjør vi det!

Vi både regner med og håper på saftige verbalslagsmål i kjølvannet av artiklene i denne serien.

Som en bonus har vi påtatt oss å lage en spilleliste bestående av det vi mener er Elvis Costellos 20 beste låter så langt i karrieren. En umulig oppgave selvfølgelig, men noen ganger er det mulige umulig. Sa Popklikk-redaksjonen (NB! Tre klare kandidater, «Brilliant Mistake», Indoor Fireworks» og «Beyond Belief», ligger ikke på Spotify).

For å sette det hele i gang, begynner vi med en hederskar, en erkeengelsk, hyperaktiv gentleman og sylskarp artist som byr på mye av det Popklikk setter pris på: fantastiske låter, stemme med særpreg, glitrende band, snedige tekster, stadig snodige avveier, vanvittig variasjon og mange pussige påfunn. Noen formative år i Liverpool trekker ikke ned.

Her er Elvis Costellos fem beste album rangert fra 1-5.

1. «This Year’s Model» (1978)

Elvis traff planken med flere av singlene fra debutalbumet, men det var først da han fant sitt band, The Attractions, at bitene virkelig falt på plass. Tangentmagiker Steve Nieve, den spretne trommeslageren Pete Thomas og den tidvis frenetiske bassisten Bruce Thomas (nei, de er ikke i slekt) gir Elvis det arsenalet han trenger for å forløse all den oppladede energien musikalsk.

Fra Elvis’ lakonisk snerrer i gang «No Action» med frasen «I don’t wanna kiss you, I don’t wanna touch – I don’t wanna phone you, I don’t miss you that much» er dette en sammenhengende fest av en new wave-klassiker.

Energien er hele tiden på bristepunktet, og selv på de «rolige» låtene ligger en amfetamin-aktig dirring rett under overflaten. Vår mann er forbannet, han er kynisk og retter sitt bitende blikk mot alt fra upålitelige elskere og andre svikere til moteløver og samtidens mediepolitikk.

Det går unna i et rasende tempo og klassikerne står i kø: «No Action», «Lipstick Vogue», «I Don’t  Want to Go to Chelsea», «Radio, Radio», «Pump it Up», «Lip Service» – jeg kunne egentlig ramset opp hele albumet.

Costellos første langspiller med The Attractions er kjemisk fri for dødpunkter. Det finnes en rekke ulike versjoner av albumet. En av de amerikanske utgavene inkluderer «Watching the Detectives», men platen er nesten bedre uten Costellos største hit.

2. Imperial Bedroom (1982)

I en forrykende rekke av album siden 1977 hadde Elvis vært innom mye: pubrock, new wave, modernisert soul og intrikat popmusikk samt en avstikker i country-land. Små spor av jazz begynte også å dukke opp her og der på enkeltlåter.

Som for å se hvor langt han kunne komme med sin da mangfoldige låtsnekker-verktøykasse og solide nese for intrikate arrangementer, la Elvis sinnafjeset på hylla en stakket stund og ga seg den store popmusikken i vold.

For å få maksimalt ut av planene hyret han Geoff Emerick, som var tekniker på de fleste av de beste produksjonene med The Beatles i siste halvdel av sekstitallet. Ambisjonsnivået var skyhøyt. Og Elvis innfridde!

Fra den duvende bassgangen på den magiske åpneren «Beyond Belief», via trekkspillet på vare, såre «The Long Honeymoon» til de voggende strykerne på «Town Cryer» og alle Beatles-referansene som spretter opp her og der, er dette en av åttitallets fineste øvelser i å nærme seg de epokegjørende klassikerne fra sekstitallet.

I tillegg er jazzen en åpenbar innflytelse – på låta «Almost Blue» (som altså ikke er fra albumet av samme navn) er Chet Baker-stilen fullt inkorporert. Som ofte med Costello er altså variasjonen enorm – men samtidig er dette en helhetlig innertier fra start til slutt.

Emerick sørget for en glassklar produksjon med et helt spesielt øye for detaljer – samtidig strammet han nok opp Costellos akilleshæl – hans tendenser til overdreven «cleverness». Derfor er «Imperial Bedroom» Costellos «Sgt.Pepper», men også hans «Pet Sounds» – i den forstand at like ambisiøs og samtidig tidløs klassisk popmusikk har han ikke tangert senere. Heldigvis beholdt han sin mentale helse.

3. «Get Happy» (1980)

Costellos varierte smak og allsidighet kan noen ganger føre til at albumene spriker i litt for mange retninger og mister fokus. «Armed Forces», som kom mellom «This Year’s Model» og «Get Happy» inneholder minst to av Elvis aller beste låter, men mangler kanskje litt av det musikalske fokuset som holder forgjengeren på plass.

«Get Happy» derimot er gjennomført «new wave»-soul – fra start til slutt. Uten nevneverdig bruk av blåsere eller korister går Elvis løs på en av sine favorittsjangre – den klassiske soulmusikken fra sekstitallet, og former den i sitt bilde – ikke mindre enn 20 låter blir det plass til, og igjen er det en plate helt fri for dødpunkter.

Et betegnende grep er hvordan han gjør om Sam & Daves ballade «I Can’t Stand Up for Falling Down» til en rask Motown-aktig stomper, ikke ulik mye av det Elvis hadde plukket opp av Northern Soul – en særengelsk betegnelse på obskure soulsingler spilt på dansehappenings i Nord-England fra tidlig sekstitall.

Nesten ingen av låtene er særlig lenger enn to minutter. Låter som «Temptation», «Hi Fidelity», «The Imposter» er oppvisninger i effektivitet, og til å avslutte ballet får vi en av Elvis’ aller fineste ballader, «Riot Act». Elvis har muligens aldri sunget bedre enn han gjør på «Get Happy» – men det er aldri et forsøk på å imitere de gamle soulheltene, mer en internalisering av sjangeren som krysset med new wave-energien ble til noe ganske unikt.

4. «King of America» (1986)

For en stakket stund slo Elvis opp med The Attractions. Han følte nok for å ta et steg videre. «Punch the Clock» (1983) har sine topplåter («Shipbuilding», «Everyday I Write a Book»), men «Goodbye Cruel World» er nok av mange oppfattet som den til da svakeste plata i katalogen.

Etter å ha stiftet bekjentskap med og gitt ut en singel med sin amerikanske åndsfrende T-Bone Burnett under navnet The Coward Brothers (The People’s Limousine) i 1985, startet planene om et album med andre musikere. Et kremlag av session-musikere fra øverste hylle ble hentet inn – blant annet Elvis’ navnebrors gitarist fra tidlig 1970-tall, James Burton – plata ble produsert av den nyslåtte duoen Costello og Burnett.

Elvis selv brukte nå sitt opprinnelige fødenavn, Declan McManus, mens folk som Nick Lowe og nevnte Burnett skjuler seg bak diverse pseudonymer. Det var tid for et fullblods americana-album. Plata ble lansert som «The Costello Show featuring the Attractions and Confederates» i Storbritannia og som «The Costello Show featuring Elvis Costello» i Nord-Amerika. Attractions spiller bare på en av låtene.

Innledet av fortreffelig titulerte «Brilliant Mistake» er King of America» en usedvanlig sterk plate der Costellos ofte intrikat anlagte låtskriver-gen er temmet og trimmet for «vanskelige» avveier. Åpningslåta kan minne om «Man out of Time» stilmessig, med med et luftig, åpent og akustisk-dominert lydbilde – rett etter kommer en fullblods rock ‘n roll-låt det ikke er utenkelig å se for seg hans navnbror gjøre en gang på sekstitallet.

«Our Little Angel», «Poisoned Rose» og «Indoor Fireworks» er rett og slett forbilledlig country, og også tekstmessig holder vår mann seg til de lesbare fortellingene som preger sjangeren på sitt beste. «Little Palaces» er helt bar – en uhyre sterk låt og tekst i irsk folktradisjon – som melodisk minner om Warren Zevons «Roland, the Headless Thompson Gunner». Coveren av The Animals’ «Don’t Let me be Misunderstood» er laidback, stilig og en klassiker i seg selv.

Retrospektivt er det interessant hvordan Costellos’ åttitall, holdningsmessig ikke ulikt Tom Waits, er best når han gir blanke i samtidens ofte pompøse produksjonsidealer, og heller går helt egne veier. «King of America» er kanskje amerikana, på et vis, men bare Elvis Costello kunne gjort det på denne måten – og kanskje nettopp fordi den står sånn ut fra sin samtid, er det en tidløs klassiker.

5. Trust (1981)

Ikke lenge etter at «Get Happy» var i boks dro Elvis Costello & the Attractions tilbake studio for å lage «Trust», som for å forsikre sine lyttere at han ikke hadde tenkt å stivne i soul-fascinasjonen.

Det var det også liten grunn til. Fra før hadde jo Costello sjokkert hardbarkede new wave-entusiaster med sin anerkjennelse av ABBA (hiten «Oliver’s Army» er sterkt ABBA-inspirert), og snaut ni måneder etter «Trust» gikk vår mann «all in» i Nashville-land med den friske countryplata «Almost Blue».

På mange måter oppsummerer «Trust» alt Elvis hadde vært innom til da, med litt påfyll i paletten: forrykende new wave-pop som «Clubland» og «From a Whisper to a Scream» (med Squeeze-vokalist Glenn Tilbrook på medvokal), soul, rockabilly («Luxembourg»), rendyrket country («Different Finger») og Tin Pan Alley-pop («Shot with his Own Gun»).

Det er vilt variert, og om noe, er det vel nettopp denne versatiliteten, evnen til å angripe alle mulige sjangre og komme trygt i land, som definerer Elvis som artist. Sånn sett er «Trust» albumet som kanskje mer enn noe annet byr på alle slags Elvis.

Bandet er i toppform, og spiller kontant og direkte. Ambisjonene som slår ut i full blomst året etter er åpenbare, men «Trust» er en ganske rendyrket Attractions-plate uten særlig mange innslag av andre instrumenter enn dem de spiller selv. Som et bonuspoeng holder «Trust» seg til The Beatles-malen: 14 låter, 41 minutter. Det er forbilledlig!

Hør også: «My Aim is True», «Armed Forces», «Blood & Chocolate», «Painted From a Memory» og «Ten Bloody Marys & Ten How’s Your Fathers».

Styr unna: «Goodbye Cruel World»