Plateanmeldelse: Madrugada – «Chimes At Midnight» (album, 2022)
Ah, Madrugada. Bare navnet får det til å suse i sivet. Ikke på grunn av den eksotiske (portugisiske) klangen, men på grunn av assosiasjonen til de høstlige gatene i Tromsø på tampen av 90-tallet, rastløsheten og følelsen av at resten av livet ligger som en rullebane forut.
Debutskiva «Industrial Silence», oppfølgeren «The Nightly Disease», «Grit» med den kolossale «Majesty» allerede året etter. Denne fornemmelsen trigges umiddelbart av den iboende melankolien i stemmen til Sivert Høyem, særlig når den akkompagneres av Frode Jacobsen, Jon Lauvland Pettersen (som var en del av originalbesetningen) og nå altså Cato Salsa og Christer Knutsen, som den gjør på det nye albumet. For ikke å glemme Kevin Ratterman på gitar og tangenter, som i stor grad bidrar til å gi plata den nødvendige pondusen.
Bortimot 15 år er gått siden siste ordinære Madrugada-utgivelse, plata som gitarist Robert Burås bare nesten fikk fullført. Min påstand er at både Madrugada og publikum har hatt godt av pausen, selv om Sivert Høyem solo har fylt igjen hullene. I en periode skulle «alle» spille americana. Det vil være drøyt å si at det førte til stagnasjon, men noen ganger er det dessverre slik at man må nullstille og rykke tilbake til start.
På «Chimes At Midnight» er alle de rette elementene til stede. Ingrediensene som får det til å koke på kjøkkenet. Det låter like stort og mektig som det skal, og gledelig nok, overraskende vitalt. Albumet er innspilt i LA før pandemien. Bandet skal visstnok ha gitt seg selv en kort frist på å skrive og arrangere, to av låtene er hentet fra skrivebordsskuffen.
Plata trenger et par runder før den sitter, men det er som kjent et tegn på et langt og godt liv i spilleren.
Ballet åpner med den gode singelen «Nobody Loves You Like I Do». Genistreken ligger i brekket i refrenget:
Nobody loves you like I do/but my hands are tied
Andre låt ut fortsetter i samme takt (nei, ikke bokstavelig), men «Running From The Love Of Your Life» holder det den lover. «Help Yourself To Me» tar det hele ned på jorda igjen, piano og crescendo. Nydelig utført.
Jeg liker at bandet er så tilbakelent på denne skiva. Det brenner ikke lenger, det buldrer. Høyem synger opp mot sitt beste på hele albumet. Holder seg uforskammet godt, gjør han også.
«Slowly Turns The Wheel» er virkelig en Madrugada-perle. Rett og slett en av bandets beste.
«Dreams at Midnight» inneholder alt en Madrugada-låt skal, inkludert en sugende gitarsolo.
«Call My Name» er låten hvor Høyem setter ny verdensrekord i dyp stemme (og store tonesprang).
«Ecstasy» er en nydelig hommage til The King, Elvis Presley. Et höjdare på plata. En klassisk, romantisk ballade som fungerer som en vakker avrunding på dette fine comebacket fra Madrugada, det 6. albumet i rekken.
Måtte det bli mange flere!
Foto: Warner Music Norge (promo)