Plateanmeldelse: The Delines – «The Sea Drift» (album, 2022)

På sitt tredje album, «The Sea Drift», fortsetter The Delines å lage fortryllende sanger om individer på jakt etter meningen med livet langt bortenfor lykkelandet. Tekster skrevet av forfatter og låtskriver Willy Vlautin, kjent for mange som frontfigur i fantastiske Richmond Fontaine som slapp sin svanesang, «You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To» i 2016. Et band som lagde musikk jeg fremdeles er avhengig av.

Selvom jeg ennå er litt snurt på Vlautin og gjengen for at de oppløste et av datidens beste band, hindrer det meg ikke i å sette pris på The Delines musikalske univers. Noe som først og fremst skyldes at likhetene mellom Richmond Fontaine og The Delines er slående.

De største forskjellene ligger i at The Delines har en litt mer tilbakelent tilnærming til musikken og at Willy Vlautin stemme er blitt erstattet av Amy Boones. Forskjeller som innebærer at The Delines rett som det er høres ut som en fin blanding av Dusty Springfield, Tony Joe White og Ricky Lee Jones. Men, fordi Vlautin lager alle låtene, går fremdeles tankene til The Hold Steady, Mark Eitzel og Lambchop, alle artister med det samme dna’et som Richmond Fontaine.

«The Sea Drift» er nok et album der Vlautin har tatt i bruk sine magiske, musikalske evner. En magi som tilfører låtene akkurat det lille ekstra som skiller dem fra hverandre. En viktig ingrediens, for Vlautin beveger seg i et relativt avgrenset musikalsk landskap, der låtene ofte på umerkelig vis glir over i hverandre.

På det ytre plan oppleves «The Sea Drift» som et usedvanlig vakkert og iørefallende album der elementer av soul, country og  jazz glir sømløst over i hverandre. Lydbildet, som er krydret med deilige blåsere og strykere, tilfører låtene en myk og sval eleganse, som ofte står i sterk kontrast til innholdet i flere av tekstene der livets mange små og store utfordringer legges under lupen.

Ser man bort fra platas to instrumentale spor, fremstår låtene på «The Sea Drift» som små, noveller med et vindskeivt blikk på tilværelsen, pakket inn i vellyd og deilige melodier. Noe som tilfører låtene en interresant og kontrastfylt dimensjon man sjelden møter i dagens musikkindustri.

Det fine med Willy Vlautin og gjengen er at ønske om å nå fram til flest mulig aldri går på bekostning av at tekst og musikk skal virke sammen på best mulig vis. Noe The Delines utvilsomt lykkes med på «The Sea Drift».

Anbefalte låter: «Little Earl», «Kid Codeine», «Drowning In Plain Sight» og «Past the Shadows», men «The Sea Drift» fungerer aller best når man hører den fra begynnelse til slutt.

Foto: Promo