Plateanmeldelse: Austestad – «Venterom» (album, 2022)
Hans Martin Austestad heter en kar fra Eikelandsosen, rett innenfor Bergen. Kanskje et ukjent navn for mange, men Austestad har gitt ut musikk i mange år, blant annet med tre ganger Spellemannpris-nominerte The Earlybird Stringband, hvor han stod for låtskrivinga og trakterte banjo så vel som vokal.
Austestad spiller faktisk det meste av strengeinstrumenter når det høves, i tillegg til å inneha et sjeldent sterkt samfunnsengasjement. Han er rett og slett en mann for barrikadene, noe som også gjenspeiles i utgivelsene hans, ikke minst på det forrige soloalbumet, det egenproduserte «Umogleg Reise» fra 2020 hvor mye av tekstene handlet om monstermaster i Hardanger, miljøvern, og en smule regjeringsslitasje.
På en helt annen front har Austestad vist minst like stort engasjement for folkemusikken. I tillegg har han gjort en formidabel innsats med å få til et opprop for å forbedre kårene til musikere engasjert av den Kulturelle Skolesekken. Bare for å nevne NOE av det denne mannen favner over.
Musikken, derimot, har Austestad tydeligvis fått inn med morsmelka (han har musikalske gener fra Kåfjord i Troms, les: Violet Road-brødrene) og det formelig bobler over av inspirasjon og idérikdom.
Austestad kan sin Beatles fra A til Å (nei, ikke lydboka til Saabye Christensen). Beatles var også tydelig til stede på de to første soloskivene. Andreplata, «For Folk Flest» kom ut i 2017, mens det nevnte vanskelige tredjealbumet var en mørkere affære.
Og når vi først er inne på tidligere album, kommer vi ikke utenom det lekne debutalbumet «Med Rentersrente» fra 2015. Solodebuten var et overskuddshorn med mange flotte poplåter. Enkelte fikk da også sin fortjente tid på radio. Så kan man spørre seg om hvorfor ikke dette albumet ble nominert til Spellemannspris i «landet der de eterpannebåndet ditt på TV».
Tilbake til den nye skiva, «Venterom». Hva er nytt? Jo, Austestad har puttet enda flere ingredienser oppi gryteretten sin: Soul, funk, jazz/easy listening, blues, folk/bluegrass og pop, uten at det blir helt Adam Douglas av den grunn. Eller som plateselskapet ganske beskrivende kaller det: Et norsk nikk til det klassiske soundet av det melodiøse og groovy 70-tallet.
Plata ble øvd inn og spilt inn live i Athletic Studio, Halden, med et 8-manns band, bestående av strykere, tangenter og horn. I tillegg bidrar Marthe Valle på kor. Resultatet er storslått, litt rått og til tider vindskeivt, men først og fremst raust krydret i arrangement og instrumenter.
«Venterom» er, som tittelen antyder, et klassisk pandemi-album. Austestad er en lun og sterk tekstforfatter på nynorsk. Tematikken består av refleksjoner rundt livet, forventning og håp.
Albumet, som inneholder 14 spor, 12 egenkomponerte sanger og to coverversjoner av amerikanske klassikere, kunne kanskje med fordel vært litt kortere, men når man har hatt så mye moro i studio så skjønner jeg at det er vanskelig å kutte. Og du verden, det er lett å bli i godt humør av detaljer som trompetsoloen på «Tomme Gater I Allfarveg». Skikkelig artig blir det også når Austestad, på den funky «Kor Er Du Fra», skriker til som den reneste James Brown.
Jeg får assosiasjoner til såpass varierte artister som Donald Fagen, Burt Bacharach, Michael Jackson, Paul Simon, Van Morrison, Odd Nordstoga, Tom Roger Aadland og Beatles, når jeg hører på plata. Kanskje ikke så rart likevel, fellesnevneren er jo nettopp grooven.
Platas høydepunkt, blant mange fine låter, er den Bacharach-inspirerte, innsmigrende og utrolig fine balladen «Innan Eg Er Framme I Skien». Den sitter som et skudd.