Konsertanmeldelse: Elton John – Telenor Arena, 22. mai 2022
Da jeg vokste opp på 70-tallet, var Elton John en av mine store musikalske helter. Jeg hadde plakater av ham på veggene, og platene hans på stereoanlegget. Akkurat som kompisene mine. Da 80-tallet tok grep, forsvant Elton mer og mer i bakgrunnen, men de klassiske låtene hans fra 70-tallet slapp likevel aldri grepet.
For det finnes vel knapt noen artister som lagde bedre popmusikk enn Elton John i perioden 1970-1975?
På søndag møtte familien min og jeg, Elton John for første gang i levende live. En mann, som gjennom sin musikk, har gitt hele familien, inkludert bikkja, mange nydelige musikalske øyeblikk sammen.
Fordi jeg aldri har følt meg helt hjemme på arrangementer som rommer mer enn 1500 mennesker, var jeg en smule skeptisk. For 20 000 publikummere – det er mange det! Men, som den solstrålen jeg er, slo jeg meg til ro med at jeg tross alt fikk oppleve Elton live for første gang, og at det helt sikkert ble helt greit.
En innstilling som skulle vise seg å falle i grus fra første sekund. For det Elton John og bandet hans presterte på Telenor Arena en søndag i mai 2022, var veldig, veldig mye mer enn helt greit. Det var rett og slett helt magisk.
For 75 år gamle Elton, sprudlet av energi og spilleglede fra begynnelse til slutt. Omgitt av et fantastisk band, bestående av to trommiser, en perkusjonist, en bassist, en gitarist og en keyboardist, ble det skapt et lydbilde som kledde opp låtene på imponerende vis. På flere av sangene trøkket Nigel Olsson skikkelig til på trommer, og gitarist Davey Johnstone dominerte – ofte i samspill med Eltons viltre tangenter – lydbildet både sent og tidlig. Fra toppen av scenen krydret perkusjonist Ray Cooper musikken med både tamburin, bongotrommer og brede smil.
Konserten startet med en knallversjon av «Bennie And The Jets», der Elton, om noen skulle ha vært i tvil, både sang og spilte piano på imponerende vis. Og sånn bare fortsatte det. Den ene kremlåta etter den andre, fremført av en artist og et band som fyrte på alle sylindrene.
Et overraskende moment for meg, som satt ganske langt bak, var hvor godt de store skjermene ved siden av og over scenen fungerte både med tanke på å formidle det som skjedde på scenen og å vise videoer som var laget til hver enkelt låt. En jobb det var lagt særdeles mye arbeid i, og som ga konserten et ekstra løft. Videoen til «Someone Saved My Life Tonight», der platecoveret til «Captain Fantastic» var selve grunnideen, var særdeles underholdende, men også videoene som hentet fram bilder fra Eltons lange karriere, traff godt.
Med tanke på Eltons forkjærlighet for soul og rock, og artister som Aretha Franklin, The Band og Leon Russell, var det ikke overraskende at han fremførte låter fra katalogen der nettopp disse sjangrene møtes. Noe som resulterte i at myke klassikere forble i kofferten mens låter som «Have Mercy On The Criminal», «Take Me To The Pilot», «Burn Down The Mission», «The Bitch Is Back», «Crocodile Rock» og «Saturday Night’s Alright (For Fighting)» lettet fra scenen.
Om du lurer på om klassikerene var med, kan du slutte å lure nå, for det var selvfølgelig plass til de fleste av dem som «Rocket Man», «Candle In The Wind», «Your Song», «Tiny Dancer», «Sorry Seems To Be The Hardest Word», «l’m Still Standing», «Don’t Let The Sun Go Down On Me» og «Someone Saved My Life Tonight». Alle sammen framført på ypperlig vis og til stormende jubel. Etter en fet intro på førstnevnte låt, fikk vi både slidegitar, deilige koringer og en herlig outro der piano og gitar lekte seg sammen i et par minutter før drønnende trommer og ekko på vokalen avsluttet låta.
Fordi en av mine favorittplater med Elton er «Captain Fantastic», savnet jeg flere låter derfra, men det blir i overkant pirkete med tanke på at Elton og gjengen gjennomførte en nesten prikkfri konsert.
Fra en konsert fylt med gull, blir det dumt å plukke ut enkeltlåter, men jeg må innrømme at jeg ble litt ekstra skjelven da «Levon» fylte salen. En utrolig fin låt som fikk litt ekstra kjærlighet fra gjengen denne kvelden. Alt stemte. Elton sang og spilte piano med absolutt alt han hadde, og avslutningen der trommer, tamburin, piano, keyboard/synth og gitar gikk opp i en større enhet, var av det sublime slaget.
Konserten ble avsluttet med en rørende versjon av «Goodbye Yellow Brick Road».
Da vi ruslet ut etter konserten, men en tåre eller to i øyekroken, hadde Kaptein Fantastisk i løpet av to og en halv time rullet ut 23 låter på den røde løperen, før han, ikledd hjerteformede briller, forsvant opp i stjernehimmelen på en lift mens Rocketman vinket et aller siste farvel.
En avslutning som resulterte i at en haug med magiske Elton-øyeblikk, raste gjennom hodet mitt. Noe som føltes både godt og vemodig. Omringet av 20.000 individer, som trolig kjente på mye av det samme, vinket Elton og jeg farvel til hverandre. Sirkelen var sluttet – en epoke var over.
