Billy Preston: «That’s the way God planned it (parts 1 and 2)»

Kanskje ikke lett å forstå – at det faktisk er så enkelt. 

I en av Michael Palins reise-dokumentarer møter han i Mauritania en kvinne og familien hennes som bor i et nedslitt telt langs jernbanen. Under støv og skitt fra oljeutvinning i en ørken brutalisert av grådighet. 

Palin inviteres til å spise mat med familien. Han spør henne neste dag om hvordan det kan ha seg «at hun synes så lykkelig, når alt rundt henne er støv, kaos og elendighet». Svaret hennes gjør inntrykk på engelskmannen, som bruker tid på å ta det inn over seg. Det gjorde jeg også. 

«Jeg er takknemlig for alt som Gud gir», sier hun. 

Så det handler i all sin enkelthet om takknemlighet. Et ord som kan synes å ha falt ut av språket vårt, omtrent like uaktuelt som å hvile. I takknemlighet ligger også tillit til Gud. En tillit – der vi gjør så godt vi kan. «You may not understand me / but I love you still» synger Billy Preston. 

Sangen ble spilt inn i London, en gang mot slutten av sekstitallet. Jeg sjekker ikke årstallet, det er ikke det som er viktig; med noen av rockens ypperste helter som villig deler sine talenter. Helt ukreditert. George Harrison. Ginger Baker på trommer, Keith Richards på bassgitar og Eric Clapton som spiller herlig inspirert; slik han kunne på sitt beste. I del to slynges tonene fra Claptons gitar og Prestons Hammond ut som i spiraler i verdensrommet, i ren musikalsk glede. Slik rock-musikk kan være.

Det er som å gå til «kirken» Du vet; når musikken løfter oss mot det formløse – slik bare den kan – og vi slipper taket. Til slutt kjenner jeg på den frie tidsånden fra slutten av sekstitallet, som jeg elsker – like fullt – fremdeles, der alt er mulig og vi kan kjenne på en annen verden, den hjertene våre vet er mulig. Den som er der hele tiden. I de «små tingene» vi gjør. For hverandre. I takknemlighet; til en verden som er full av undre, som oppstår og skapes på nytt. Hele tiden. 

https://open.spotify.com/track/31zjQzdcUcrhE5qzt5I2pM?si=6c0e89c23ee14a13