Jeg hoppet på Biffy Clyro-toget for 12 år siden. Og hoppet av det noen år etter. Derfor er det spennende å se hvor bandet befinner seg i år 2022.Det er jo egentlig en bitteliten skandale at vi ikke har fulgt bedre med. Prog-pønk-indierock-orkesteret, som genererer mer energisk live-allsang enn de fleste av dagens rockeartister, hadde en rekke på tre album på rappen som alle toppet de britiske hitlistene. Det skjedde med «Opposites» (2013), «Ellipsis» (2016) og «A Celebration Of Endings» (2020). Alle tre gikk rett inn på nummer 1 første uken.
Likevel er 2009-albumet «Only Revolutions», med knallåtene «The Captain», «Bubbles», «God & Satan», «Mountains» og «Many of Horror», det eneste albumet som har satt igjen ordentlige fotavtrykk hos meg. Jeg lånte CDen av en kompis og ble hekta: Roskilde, Isle of Wight og en total utblåsning på Sentrum scene, hvor jeg nesten fikk blåst hørselen. Den siste gigen dokumenterte Popklikk i 2013, med tittelen Biffy ‘Fuckin’ Clyro.
Er det noe som frontfigur Simon Neil elsker å gjenta engasjert og høylydt, så er det hvem publikum har med å gjøre. Men til forskjell fra for ni år siden, var profanitetene i langt større grad puttet i skuffen…med enkelte unntak selvfølgelig: «Tusen takk, Bergen, how the fuck are you doing!» Sist gang Biffy Clyro spilte på Bergensfest var i 2016. Da fikk de terningkast fem i Bergens Tidende slengende etter seg.
Det som er overraskende er hvor enormt populære dette bandet fortsatt er i mange kretser, selv om låtene stadig ikke er helt A4. Og det var kanskje det som fenget meg da jeg første gang hørte at det var noe stort på gang fra Skottland. Komplekse gitarriff, akkordsekvenser og melodilinjer som ofte gjør 180 graders vendinger i løpet av låtene, er det bandet synes å elske.
Derfor var jeg spent på om det ville bli det samme trøkket på Bergensfest. Og de skal ha for at de virkelig gir alt, hver gang. Johnston-tvillingene James og Ben Johnston hev seg over bass og trommer. Gitarist og frontfigur Simon Neil entret scenen på Plenen med skinnjakke og altfor lang lugg.
Da er alt som det alltid har vært: Trioen trøkker til fra start, backet opp av en gitarist til, pluss en tangentmann.
De var siste band ut denne torsdagskvelden og dro hele 18 låter opp av hatten. Det er ganske uhørt på en festival, hvor settene som regel er ganske amputerte. Men ikke for kveldens hovedattraksjon. Trommisen hadde aldri dratt på seg skjorta før start og satt i bar overkropp, med matchende grønnfarge på buksa. Tvillingbror James var kledt i helrødt, mens Neil brukte kun tre låter på å rive av seg skinnjakken. Perspireringen er i en egen klasse.
På overkroppen så det dessuten ut som han deltok i EM i tatoveringer, det kan knapt være plass noe sted, til noen flere.
Det var da også fra gitaristen det mest spennende skjedde. Men kanskje det aller artigste, er at de fortsatt gir pokker i hva folk mener.
Som med første ekstranummer (av to). Den første låta de dro frem var «Cop Syrup», et over seks minutter langt epos som veksler mellom det ganske råtøffe i vokalen og den sarte kontrasten i instrumentalspillingen og mellompartier.
Vi ser på hverandre og sier: – Typisk Biffy!
De blåser i hva konvensjonene, de kjører sitt helt eget løp. Derfor er det litt synd at vi ser dem på feil arena. Det er ikke noe å si på innsatsen foran scenen til blodfansen. De gir jernet akkurat som de skal. Står du litt lenger bak, forsvinner folk litt etter litt. Det hadde aldri skjedd på Roskilde, som er den perfekte arenaen for dette bandet en fredags kveld.
Bandet har ganske lange passasjer hvor de spiller sine egne vrier på låtene, og det virker som de nyter å ta det helt ut i det fantastiske synkroniserte samspillet. Det er i hvert fall ikke mangelen på hits og allsangvennlige låter som gir publikum incentivet til å forsvinne. Vi fikk for eksempel «Biblical», som er en sår sang om hvordan Simon Neil og hans frue har mistet hele tre barn under svangerskap, og hans ulike reaksjoner på det. Se video her.
«Baby if you could would you go back to the start?
Take any fresh steps or watch it all fall apart, again?
It could have been a wonderful year
Instead we might not make it to the end
Everybody cares, but nobody knows.»
Pluss superrefrenglåten «Bubbles» og det fantastiske avslutningsnummeret, «Many of Horror», som jeg fortsatt har surrende i skallen, et par dager etterpå:
«When we collide we come together
If we don’t we’ll always be apart
I’ll take a bruise, I know you’re worth it
When you hit me, hit me hard»
En hitlåt som igjen handler om kona, familien og de nære ting. Neste gang håper vi på et litt større og dedikert publikum som setter pris på de helt spesielle skottene.
Biffy Clyro holder definitivt koken.
